Han legger til at påvirkningen mellom gruppene er ujevn, det vil si at skiløperen plages mer av skuterkjøreren enn omvendt.
– Natur, stillhet og fysisk aktivitet
Kaltenborn påpeker i meningsytringen sin at Norge historisk skiller seg fra alle andre land i nordområdene i vår restriktive holdning til motorsport i utmark.
– Natur, stillhet og fysisk aktivitet er grunnsteiner for folkehelse og livskvalitet og dermed samfunnsøkonomi og framtidige distriktsnæringer, skriver han og legger til at når denne skansen faller gir vi fra oss fra oss ett unikt aktivum i global sammenheng uten først å bygge opp kunnskap om konsekvensene.
– Forurensende, støyende, energikrevende og passiviserende
Kaltenborn hevder at frislippet av motorferdsel av mange vil oppleves som et angrep på den norske friluftslivskulturen og dypt forankrede normer om naturbruk. Og selv om mange synes rekreasjonskjøring med snøskuter er spennende, utfordrende og sosialt, så mener han at det ikke gir noen effekter som er i tråd med et mer bærekraftig samfunn eller bedret folkehelse.
– Fornøyelseskjøring med snøskuter er forurensende, støyende, energikrevende og passiviserende i en befolkning som snarere trenger mer og ikke mindre fysisk aktivitet.
– Svak miljøkompetanse i kommunene
I ytringen sin hevder han at forsøket vil etablere en praksis i store deler av landet som blir nær umulig å stramme inn igjen.
– En tidligere forsøksordning viste at kommunene ikke var i stand til å lage motorferdselsplaner i tråd med retningslinjene uten statlig inngripen, skriver han. Og påpeker samtidig at miljøkompetanse og -kapasitet gjennomgående er svak i kommune-Norge.
– Kartleggingen av sårbare områder er meget mangelfull og vi har utilstrekkelig kunnskap om fortrenging av ikke-motorisert friluftsliv, reduserte naturopplevelser, forstyrrelse i hytte- og rekreasjonsområder og effekter på dyreliv.
– Mangler kunnskapsgrunnlaget
Kaltenborn mener at presset på å liberalisere motorferdselen i utmark, reflekterer skiller både politisk og i befolkningen, og at utmarka i Norge i økende grad blir ei lekegrind hvor miljøaspektet svekkes i beslutningene om bruk og vern.
Han sammenligner forsøksordningen med en rullende ball, som er sluppet utfor bakken uten at det nødvendige kunnskapsgrunnlaget er tilstede for beslutningen.
– Ballen ruller nå, og det ser ut til at kunnskapsgrunnlaget i beste fall kommer til å løpe etter uten å få særlig innvirkning på farten, avslutter han.