Nå er rapporten klar. I en fellesrapport oppsummerer Sivilombudsmannen de sentrale funnene som er avdekket i undersøkelsene og gir konkrete anbefalinger til alle kommuner.
Store mangler
Sivilombudsmannen har undersøkt alle vedtak om dispensasjoner for bygging i strandsonen i tre kommuner: Mandal (nå Lindesnes), Kragerø og Askøy, fra perioden 2016 til 2019. Undersøkelsene viste klare mangler ved de tre kommunenes dispensasjonspraksis.
Mangelfulle vedtak
Selv om dispensasjonsbestemmelsen er en unntaksregel som skal brukes med forsiktighet, gis det mange dispensasjoner for bygging i strandsonen. Av alle vedtakene som ble undersøkt av Sivilombudsmannen, var 85 % innvilgete søknader. Det vil si at det ble gitt til sammen om lag 750 dispensasjoner til utbygging i de tre kommunene.
Ulovlige begrunnelser
Flertallet av vedtakene var mangelfulle, begrunnet med ulovlige hensyn, eller begrunnet med hensyn som har liten vekt.
− Ønsker kommunene å tillate bygging i strandsonen, skal det som hovedregel skje på grunnlag av vedtatte arealplaner, ikke som enkeltvise dispensasjoner. Hensikten er å unngå en uheldig utvikling hvor strandsonen bygges ned bit for bit og uten helhetlig plan, sier Hanne Harlem.
Kommunene vil skjerpe seg
En foreløpig rapport ble oversendt de tre kommunene i juni 2020.
− Vi har fått svar fra alle tre kommunene, og vi har grunn til å tro at praksisen vil skjerpes. Det er positivt, og nå håper vi at også andre kommuner som forvalter strandsoneområder kan få nytte av undersøkelsene, sier Harlem.
Formålet med rapporten er å gi lokalpolitikere, ansatte i kommuner, statsforvaltere, interesseorganisasjoner og andre interesserte en økt forståelse av de rettslige kravene som gjelder ved behandling av søknader om dispensasjon for bygging i strandsonen.
Hovedfunn fra undersøkelsene
- Kommunene har gitt mange dispensasjoner for bygging i 100-metersbeltet. 85 % av søknadene er innvilget.
- Det er feil eller mangler ved flertallet av vedtakene der dispensasjon er innvilget.
- Vurderingene av vesentlighetsvilkåret og av fordeler og ulemper er ofte mangelfulle.
- Ingen av vedtakene inneholder en særskilt «kan»-vurdering slik plan- og bygningsloven krever.
- Kommunene har i varierende grad sendt dispensasjonssøknader til andre myndigheter for uttalelse.
- Kommunene undersøker sjelden om dispensasjonen er i tråd med statlige og regionale rammer og mål.
