Dette er Liv Grethes drømmested: Enkelt og alene mellom tindene.

Tekst og foto: Ottar Rydjord

I våre dager bygges hytter tett i tett, vegg i vegg. Bra for privatøkonomien, sies det. Lønnsomt for utbyggerne også. Ja, skal det først settes opp nye hytter, er det jo dessuten best for naturen at fritidsboliger presses ihop i hyttebyer. 

Men til alle tider har vel hyttenordmannens urdrøm egentlig handlet om det enkle hyttelivet, det lille krypinnet - en plass fri for folk flest - alene og omfavnet av ren natur. En «Ingridbu». Mange vil oppleve det som «ren luksus» å kunne bo slik - uforstyrret fra alt og alle.

I våre dager kan ikke hvem som helst bygge hytte  hvor som helst. Var det ikke for at Liv Grethe Oftedahls ektemann Kjell Brevik var odelsgutt og overtok gårdsbruket etter sine foreldre, hadde det vel kanskje ikke blitt noen hytte der oppe mellom Romsdalsfjellene.

Familien Oftedal Brevik hadde nemlig i mange år hatt en seter sammen med flere andre i bygda. Drømmen var å kunne få sitt eget sted oppe på fjellet i Brevikskaret 500 meter over havet.  Her overgår utsikten mot det som i dag kalles Romsdalseggen det meste.

De fortsatte med sauer som familien tidligere også drev med, noe datteren Linda Vik også gjør etter at hun kjøpte et bruk like ved. I alt 300 sauer har familien som samarbeider om driften med dyra, ikke minst under lammingen på våren.

Sommers tid tar de dyrene til fjells og da er det i området opp til Brevikskaret de tar lam og sauer.

- Familien Brevik hadde en seter oppe på Brevikskaret sammen med to andre gårder i bygda. Etter hvert kom drømmen om en egen hytte og i 2016 ble de første søknadene om å kunne få bygge egen hytte en realitet. Vi fikk løst oss ut fra fellessetra, «Ingridsætra», og hadde dermed kapital til å realisere drømmen om egen hytte, forteller Liv Grethe Oftedahl.

Familien brukte 2016 til å få alle papirer på plass.

- Vi valgte en Tørringhytte fra Lesja, som vi er godt fornøyd med nå når alt etter hvert er på plass, sier hytteeieren. En hytte på mer enn 45 kvadratmeter ville ikke blitt godkjent her i området, legger hun til. 

I 2017 ble det bygging og 2. oktober samme år fikk de nøkkelen til hytta. Hytta som måtte få navnet «Ingridbu» ble på 42 kvadratmeter. 

- Det kunne vel ikke  være bare enkelt å frakte alle bygningsmaterialer høyt til fjells?

- Nei, hit opp går det bare en lang og bratt sti, så her var det bare helikoptertransport som var aktuelt. Hytta ble levert i gårdstunet, og det var en kurant og effektiv prosess med å forflytte den til fjells, forteller Oftedal.

Rutinerte snekkere fra hyttefirmaet sørget for byggingen. Etter to uker sto den ferdig.

- Den er av laftet tømmer og ettersom de hadde lagt alt til rette i forkant, må jeg si det gikk fort unna, forteller Oftedal.

Som i tv-programmet «Eventyrlig oppussing» fikk byggherrene klar beskjed om å ikke vise seg på fjellet under byggeprosessen, forteller Oftedal. Likevel lurte de seg opp når snekkerne var hjemme i helgen.

- Vi var jo veldig spente på hvordan det gikk med hyttedrømmen på fjellet, sier hun.

- Jeg var her sist for knapt en uke siden. Vi bruker den nesten bare sommerstid, særlig under sauesankingen. Vi gleder oss alltid å komme opp og kunne taste koden ved inngangsdøra. Kanskje tar vi turen bare for å sitte her og nyte utsikten og friheten med en kaffetår. Eller kanskje blir vi natta over, forteller Oftedal. Dette er vårt drømmested!

Hytta har to soverom som er innredet med køyesenger, så da er det sengeplasser til flere i  storfamilien oppe på fjellet.

Statnetts kraftige høyspentlinjer for kraftoverføring fra Grytten til Molde-regionen passerer like i nærheten. Men «Ingridbu» er uten 230 volt. Oldemors dekorative parafinlampe kan fortsatt kveikes.

- Vi har jo tatt med oss en del av vårt fra den gamle «Ingridsætra». Vi glemmer ikke den. Har noen minner på hylla der oppe, forteller Oftedal og peker.

- Oppleves ikke høyspentmastene som ganske skjemmende?

- Nei, jeg «ser» dem ikke engang. Det hadde sikkert vært noe annet om her hadde vært vindturbiner som surret og gikk, ler Oftedal. Svartovnen sørger for varmen i hytta og skaper en lun atmosfære. 

Fra sofaen skuer hun rett over til Isfjorden og den populære Romsdalseggen som lokker tusenvis på fjelltur hvert år. Kanskje noen færre nå som mange oppsøker den nye attraksjonen, Romsdalsgondolen, for å komme til Nesaksla ovenfor Åndalsnes. Bare første året den var i drift,  var det over sytti tusen personer som tok gondolen til fjells. 

- Nå som koronaen er på hell, er det nok svært mange som kommer til å ta turen med Romsdalsgondolen, tror hytteeieren.

I Brevikskaret hvor hytta ligger, finner turfolk også en påminnelse om en dramatisk hendelse fra begynnelsen av andre verdenskrig.

- Like i nærheten her ligger enda den dag i dag rester etter det tyske bombeflyet, en Junker 88 som ble skutt ned av britene. Bombeflyet var i ferd med å bombe Åndalsnes da det den 23. april 1940 ble truffet i ene motoren. Mannskapet på fire slapp straks bombelasten i lia over for Brevikstranda før Junkeren nødlandet på det islagte Brevikvannet. Det gikk ikke bra, forteller Oftedal. 

Skytteren som lå i underdelen av flyet fikk så store skader at han døde utpå dagen på «Ingridsætra». Her holdt norske styrker til og tok tyskerne til fange. Etter krigen kom noen kompisene og hyttebyggerne Karl O Brevik og Karl H. Brevik på at deler av flykroppen kunne brukes til hyttetaket. Også andre deler av flyet ble brukt av lokalbefolkningen, eller tatt vare på som «krigsminne». En del havnet vel hos den lokale skraphandleren også. Noen få deler av vraket ligger fortsatt igjen i terrenget. 

- Det er mange historier som er blitt formidlet fra tidligere tider mens vi har sittet her og ventet på at på at maten ble ferdig på gasskomfyren, sier Oftedahl og skuer ut over den mektige romsdalsnaturen.