Ellevilt slagsmål mellom trengt hytteeieren og aggressive tiur.

Foto: Torstein Ellingsen

Et vesen uten formell hjemmelsrett har nemlig tatt seg til rette på hyttetomta hans ved Siglovatnet ved Skardåsen i Valdres. Ikke nok med det. Stedets rettmessige eiere har  over lengre tid opplevd inntrengerens adferd som truende og aggressiv.

Forholdene er etter hvert blitt godt kjent i traktene. Ellingsen har til avisa Valdres gitt denne skildringen av den bataljen han brått og utilsiktet havnet i da han ganske så fredelig, men med et påtrengende menneskelig behov, kom ut av hytta den 23. mars klokka 07.15:

«Mann (52) går ut bak hytta for å tisse, kun iført t-skjorte, truse og filttøfler. Mannevond tiur på 10 meters avstand oppdager ham. Kjenner den jo godt. Den "eier" plassen mellom hytte og vedskjul, og har angrepet alle besøkende hos oss siden august. Løpende, tøff og klikkende, ikke flyvende, med fast tilhold bak vedskjulet. 

Idet mannen er ferdig med sitt nødvendige gjøremål, og er opptatt med å få inn stellet, angriper dyret i full fart inn fra høyre.

Hastigheten er omtrent som en løpende bikkje. Øynene er ville. Klikke- og gurglelydene er kraftige og det store, gule nebbet har ett mål: Mine bare bein! For å unngå å bli bitt, sparker jeg til beistet i brystet. Får bra treff, så det deiser en halvmeter bakover. Men det holder seg på beina, og blir snart klart til nytt utfall.

Er glad for at jeg er gammel forsvarsspiller og vant til å klarere ugreie pasninger. I sekundene jeg vinner, løper jeg inn i hytta, med kun venstre tøffel på, den høyre ble liggende igjen i det gule.

Henter en spade og klasker lett til nebbet, og dytter beistet vekk. Prøver å løfte og vippe storfuglen vekk.

For tungt. Vill kamp i ca ett minutt. Hvesing, hyl og skrik vekker mine gjester. Klarer å holde den svarte angriperen nede med kanten av spaden i noen sekunder, der jeg virkelig kjenner tyngden og kraften til motstanderen.

Må jo ikke knekke nakken på den, så jeg slipper opp litt.

Gir du deg? Nei?

Får inn en rett venstre. Klang!

Da gir tiuren seg, og jogger ned bak vedskjulet. Den ble ikke observert dagen etter. Bidrag til det var nok at min kamerat hadde en irsk setter med, som ikke deltok i kampen, ei heller hadde direkte kontakt med tiuren, men som markerte rundt hytta, og nok gjorde det mindre attraktivt å komme på hevntokt.

Det skjer ting i Grøslia, serru. Kanskje er hevnen søt?», avslutter Ellingsen sin humoristiske beretning om den brutale konfrontasjonen på morgenkvisten.