 |
| - Bestefar Wilhelm var på alle måter en framsynt mann. Takket være hans lokalkjennskap og handlekraft, kan vi etterkommere nyte godt av dette fantastiske feriestedet ved Naverfjorden, sier Anne Kathrine Glette, ektefellen Henrik og Wilhelm Preus (stående). |
Wilhelm Preus var overlærer ved Larvik kommunale høyere almenskole og stortingsmann for kjøpstedene i Vestfold i perioden 1925-1927. Hytta var to år gammel da han kjøpte den i november 1915.
- Når skoleåret var omme, bestilte bestefar drosje og dro til hytta med hele familien. To måneder seinere – når skoleåret sto for døra – kom drosjen tilbake og kjørte bestefar, bestemor og barna hjem til Larvik, forteller etterkommeren med samme navn som sin bestefar, Wilhelm Preus. Han har feriert på stedet alle somre gjennom 67 år. Wilhelms familiegren bygde egen hytte på nabotomta.
Lovpriser eierfellesskapet
- Vi er glade for at vi har greid å beholde dette fantastiske stedet i familien, sier Anne Kathrine Glette. Hun lovpriser det flotte eierfellesskapet hun har med sitt søskenbarn Arild Preus. De eier halvparten hver og har felles intensjoner med hensyn til driften av hytta. Jeg greier ikke å komme på en eneste kontrovers, sier hun.
- Ikke alle med familiehytte kan si det samme?
- Vi hører jo ofte at folk med familieeide hytter kan ha vansker med å komme overens. Arild og jeg har vært sameiere i rundt tjue år og var fast bestemt på at vi skulle være likeverdige partnere. Sammen fant vi tidlig fram til en ordning som har fungert utmerket helt til denne dag. Det overordnede prinsippet er at vi splitter året i to med bytte 15. juli. Da får vi begge del i sommeren her ved Naverfjorden, sier Asker-kvinnen.
 |
| - Ikke rart bestefar falt for en hytte med en slik beliggenhet, sier hytteeieren og viser oss utsikten til Naverfjorden fra den innbygde verandaen. |
Hver sin bod med egne saker
I hyttas andre etasje har de to eierne innrettet seg med hver sin bod hvor de stuer inn de personlige eiendelene når sesongen er over. Ordningen fungerer perfekt, forteller Anne Kathrine. I tillegg til sengetøy og slikt, er det enkelte personlige gjenstander hun gjerne vil se når hun er på hytta. De to eierne har for eksempel hver sine hyttebøker.
Delingsmodellen praktiseres konsekvent.
- Vi ringer ikke til den andre og «forhandler» om bytte av helger, for eksempel. Den andres disposisjonsrett respekteres absolutt. I vår bruksperiode benytter vi hytta som vi vil og kan låne den ut til slekt og venner, om så er ønskelig. Men ingen av oss godtar regelrett utleie.
- Og alt glir greit uten skriftlig avtale?
- Ja, det har vi ikke funnet nødvendig. Vi har vært enige om alt – hva som er småting som vi løser på egen hånd, og hva som er større prosjekter hvor det er naturlig med samråding. Kostnadene deler vi femti femti. Så greit er det. Når det kommer til de mindre gjøremålene, utfyller mennene på laget hverandre. Min mann Henrik liker snekkerarbeid, og medeier Arild vil helst male, forteller hun. Når viktige vedtak skal treffes, er det kun Arild og Anne Kathrine som møtes og treffer beslutningen.
Todelingen er ideell
Anne Kathrine erkjenner at eierforholdene ville vært vesentlig vanskeligere om det hadde vært tre eller flere eiere.
- Todelingen er ideell. Mine foreldre snakket alltid åpent om slike ting som eierskapet til hytta. Min mor så klart hvor problematisk det kunne bli med flere eiere når hun falt fra; det ville kunne åpne for uoverensstemmelser mellom søsknene. Da hun valgte å overdra sin eierandel til meg, understreket hun hvor viktig det var at hytta hadde bare én eier fra vår side. Mine søsken ble tilgodesett gjennom andre løsninger. Alle ble fornøyd og ingen protestere da hun la fram sitt testamente. Tvert imot.
Både som lektor og stortingsmann hadde Preus romslige ferier på hytta. Men han likte ikke noe videre at folk i nabolaget kunne registrere at han var der. Også den gang lå den ganske «ubeskyttet» til.
- Han sørget derfor for å plante en ganske tett vegg med granbusker nedenfor hytta. Den ga ham og familien en viss grad av skjerming og privatliv, forteller Glette og viser oss restene av Preus’ opprinnelige beplantning.
 |
| - Vi prøver å holde fast ved hyttas opprinnelige karakter, sier Anne Kathrine Glette. Stua er nesten som den var da bestefar kjøpte den. Veggpanelene, takbordene og peisen – for eksempel – er autentisk. |
Tilstreber autensitet
Idyllen i Brunlanes har gjennomgått en del bygningsmessige endringer, først og fremst innvendig. Men eierne har opp gjennom årene vært skjønt enige om at de ville beholde fritidsboligen så autentisk som overhodet mulig.
- Ja, inne i hytta har vi beholdt veggpanelene slik de har vært fra gammelt av, likeså den opprinnelige og veldig flotte peisen, forteller Anne Kathrine.
Men et tidsmessig bad og et noe mer moderne kjøkken følte alle behov for. All ombygging er imidlertid gjort med forsiktighet og uten å forstyrre hyttas grunnstruktur. Utvendig er taket fornyet, ytterpanel byttet og nye vinduer med isolerglass er kommet på plass.
- Hovedregelen er at hytta skal holdes som den var for hundre år siden. Det tror vi også er i bestefars ånd. Det nye, store verandavinduet, for eksempel, ble bestilt på målene av det gamle, sier Anne Kathrine.
- Hva gjør du selv når den dagen kommer at din eierandel skal overdras til andre?
- Vi har to barn og umiddelbart tenker jeg vel at de sammen kan overta min eierandel og ha hytta hvert sitt halvår. Å dele et år mellom to bør kunne gå greit. Har de dette stedet, har de noe å dra til i ferier og fritid. Jeg har jo et sterkt ønske om at barnebarna mine skal få den samme gleden av å feriere her som så mange av oss andre, sier Anne Kathrine Glette.
