Mona forteller om noen dramatiske sekunder i hytta på Storekorsnes omlag en times biltur fra Alta.

- Jeg må sjekke, slår på lyset, kaster et blikk på sønnen min som sover ved siden av meg. Går ut i gangen. Midt i trappa møter jeg røyken. Panikken slår meg. Brann! Sønnen min! Jeg må vekke ham. 

Mona løper opp og roper til ni-åringen: 

- «Det brenner! Vi må ut!» Han våkner brått og skjønner alvoret. Vi går hånd i hånd ned trappa. Føler oss fram langs veggen. Rommet er mettet av røyk, men vi ser ingen flammer. Hører bare at det knitrer. Nå hyler flere brannvarslere, tre eller fire. 

Skjermbilde 2024-10-08 kl
Mona Ingebrigtsen og sønnene hadde ingen ting å stille opp med da ilden spredte seg i hele bygningen. Foto: Mona Ingebrigtsen.

Måtte også redde hunden fra flammene

De var nesten ute av hytta da Mona kom på at familiens hund, Luna, fortsatt var inne i buret sitt på loftet. Kort forklarte hun sønnen at hunden var igjen inne - før styrtet tilbake, opp trappa, gjennom stadig tykkere røyk.

– Luna var panikkslagen, men jeg fikk tak i henne. Det var umulig å puste, så jeg holdt pusten hele veien, forteller Mona.

Hva med eldstemann?

Mona hadde nå fått den yngste sønnen i sikkerhet. Eldstegutten på 13 hadde kvelden før lagt seg i annekset. Hva om han hadde gått inn i hovedhytta i løpet av natta? Hun løp til annekset og fant til stor lettelse sønnen sovende, helt uberørt av dramaet som utspilte seg utenfor.

– Jeg hadde glemt å sjekke loftet ordentlig før jeg løp ut, og jeg fryktet at han kanskje var inne i hytta, sier Mona.

Hytta overtent – ingenting å gjøre

Hun sto der i sludd og sur vind bare iført truse og t-skjorte. Røyk sivet ut flere steder og etter hvert så hun flammer på kjøkkenet - over kjøleskapet. 

Hun hadde i farten fått med seg telefonen og hadde nå ringt 113. Der fikk hun beskjed om å trekke seg unna for å unngå fare.

– Hytta var snart fullstendig overtent, og naboen som kom til, mente det ikke var mulig å redde den. Vi sto der ganske lamslåtte og så den brenne ned, forteller hun.

Brannvesenet kom en times tid etter at familien var evakuert, men kunne ikke gjøre annet enn å sørge for at ilden ikke spredte seg.
 

Skjermbilde 2024-10-08 kl
Familien rakk å glede seg over hytta i et år. Nå er den en branntomt. Foto: Magne Kveseth

Lærdom etter tragedien

Mona ser tilbake på hendelsen med både takknemlighet og sorg. Hun er glad for at alle kom seg ut i live, men tapet av hytta og de uerstattelige gjenstandene svir.

- Etter hendelsen har mennesker trøstet meg med at «det bare er ei hytte», og at det viktigste er at vi kom oss ut. Sant nok, men det var jo hytta vår, riktig nok et et gammelt hus, men vi hadde gjort det om til vårt. Jeg hadde arvet mange ting etter mine foreldre som var tatt med på hytta. De er borte for alltid, sier hun.

Takker forrige eier

Men framfor alt er hun lykkelig over at de berget livet.

- Takket være brannvarslerne så er gutten min og jeg her i dag. Den tidligere eieren hadde heldigvis gått over og sjekket røykvarslene før vi overtok, skiftet batteri og forvisset seg om at alt var i orden. Jeg hadde ikke ofret dem en tanke, siden jeg er vant til at de varsler når batteriet begynner å bli svakt. 

Forsikringsselskapet spør etter bilder på ting hytteeierne hadde der.

- Hvem tenker vel på slikt? Bildene vi har er bilder av oss når vi koser oss, ikke av eiendelene. 

I etterkant har Mona reflektert over viktigheten av å være forberedt på brann.

– Jeg har lært hvor viktig det er å ha seriekoblede brannvarslere på alle soverom, spesielt når barn ikke våkner av alarmen. Jeg har også skjønt verdien av å ta bilder av det man eier – det kan vise seg å være uvurderlig hvis uhellet er ute, avslutter hun.