– Det omfanget utviklingen nå har nådd, gjør at vi kan kalle fritidsboligene som en egen boligstruktur, en grønn boligstruktur i tillegg til den tradisjonelle boligstrukturen. Denne grønne boligstrukturen fritidsboligen har skapt, har kvaliteter vi ikke finner i den røde boligstrukturen. Altså boliger i byene og tradisjonelle bygdesentra, uttaler Arnesen til Nationen.
Planlagt uten tanke på bosetting
Kommunenes utfordring er å planlegge for hvordan den grønne boligstrukturen skal integreres i planverket. De seinere år er det stadig flere hytteeiere som ønsker å bosette seg fast på hytta. Når hytta eventuelt godkjennes som bolig, kommer også flere kommunale plikter inn i bildet. Har tilflytterne for eksempel barn i skolealder, plikter kommunen å stille med skoleplass. Slike forhold var aldri aktuelt da kommunen i sin tid regulere områder for fritidsbebyggelse.
Slike forhold må tas i betraktning i tida framover, mener han.
– Vi kan forvente at flere ønsker å deltids-flytte ut av byene. Gjennom det siste året har vi også blitt hjemmekontorister, i det minste på deltid. Jeg tror at arbeidsgivere også ønsker å utnytte dette i framtiden. For meg er det ingen stor overraskelse at flere vil bo på fritidsboligen, sier han.
Tell brukere, ikke innbyggere
Forskeren sier bruken av mange fritidsboliger er allerede høy. Mange er der 90 døgn i året eller mer. Han forstår ikke hvorfor kommunene teller innbyggere - ikke brukere, som han mener ville være mer dekkende.
– At kommunene ikke har kapasitet til å håndtere både deltids- og heltidsboende, er en politisk svikt og ikke nødvendigvis en svikt som kommunene har ansvar for, sier Arnesen til Nationen.
Han mener tida er moden for å revurdere overføringssystemet mellom stat og kommune. Kommunene bør settes bedre i stand til å løse utfordringen med den grønne boligstrukturen.
