Geir fikk hjerteinfarkt, hjertestans og hjerneslag: "Hjelp! Dårlig! Hytta!"

Tekst Rolf Magnus W. Sæther  Foto Rolf Magnus W. Sæther og privat

Å være bedriftsleder krever mye. Likevel føler 61-åringen seg i fin form. Han brygger bare på en liten forkjølelse. Ingen kan ane hva som snart skal skje.

I 23-tida krever hunden sin vanlige luftetur. Geir slenger på seg allværsjakka og tar fatt på den to kilometer lange runden i det folketomme hyttefeltet på Oppdal.

Halvveis merker han at noe er galt.

– Det føltes som å puste i vakuum. Jeg klarte ikke å trekke inn luft, forteller han.

Han kaster opp to ganger. Den tredje gangen går han i bakken. Bevisstheten svinner. Og mobiltelefonen har han lagt igjen på hytta.

Hjemme i Molde sitter kona Beathe og gjør seg klar til å legge seg. Hun gleder seg til å dra opp på fjellet og møte Geir neste dag.

De er et aktivt par. Sammen driver de logistikkselskapet Moldegaard og forhandlerselskapet Oil 24. De er også forfattere av barnebokserien Axelstories, om dumperen Axel og vennene hans i Gruveby.

Forrige uke var Beathe med på et førstehjelpskurs på jobben. Der ble alle oppfordret til å laste ned Hjelp 113-appen. Lite ante hun om at det bare skulle gå noen dager før hun fikk bruk for den.

En ringelyd avbryter kveldsroen. Hun er overrasket over at det er Geir.

– Han pleier ikke å ringe, men sende melding. Jeg skjønte umiddelbart at noe var galt, sier Beathe.

Etter at Geir hadde segnet om på bakken under lufteturen med hunden, hadde en våt snute dultet borti ham. Xita skulle bli den første som bidro til å redde livet hans denne kvelden.

– Hunden vekket meg, sånn at jeg fikk krabbet de 200 meterne tilbake til hytta der mobiltelefonen lå. Jeg klarte så vidt å trykke på knappen for å ringe siste nummer, som heldigvis var Beathe sitt, sier han.

«Hjelp! Dårlig! Hytta!» er det siste Geirs stemme klarer å levere den kvelden.

Beathe ber ham legge på med en gang, før hun åpner Hjelp 113-appen og får varslet nødsentralen. Deretter kaster hun seg i bilen.

Nå ligger Geir bevisstløs på hyttegulvet med Xita som eneste vitne. Ambulansepersonellet kommer, og får glimtvis kontakt med ham. Geir merker ikke at dyktige hender jobber intenst for å stabilisere tilstanden hans etter et massivt hjerteinfarkt.

Det gule legehelikopteret kommer og henter ham. Det tar med pasienten på en humpete tur nordover mot St. Olavs hospital i Trondheim. Underveis blir vinden og sluddbygene mer intense. Flyr de lenger nå, kan den våte snøen lime seg til rotorbladene og sette dem alle i fare. Det eneste forsvarlige er å snu.

Fra bilen på vei mot Oppdal ser Beathe legehelikopteret vende tilbake og lande på en grusplass ved E6. Fortvilet innser hun at det må være Geir. Men bilambulansen står klar for å ta over, og dermed får Beathe være sammen med Geir på vei til sykehuset.

Tre og en halv time etter at Beathe ringte 113, fjerner kirurgene proppen som har stoppet blodtilførselen til Geirs hjerte.

Allerede etter fem dager sendes Geir hjem til Molde, på tross av at smertene fremdeles er sterke. Beathes protester blir ikke hørt.

Ett døgn senere sitter ekteparet i sofaen og venter på TV 2-nyhetene. Plutselig slutter hjertet til Geir å slå. Han trekker pusten hardt inn noen ganger. Så blir det helt stille.

– Jeg døde foran øynene på Beathe, for å si det brutalt. Men allerede før jeg hadde trukket mitt siste pust, hadde hun åpnet Hjelp 113-appen og trykket på knappen.

Beathe setter AMK-sentralen på høyttaler. De forteller henne hvordan hun skal gjøre hjertekompresjoner på mannen sin.

– I slike situasjoner får man fort panikk og glemmer alt hva man har lært. Men appen ga meg trygghet, og AMK-sentralen snakket rolig og tydelig til meg. De talte sammen med meg, så jeg skulle holde rytmen mens jeg komprimerte, forteller hun.

Beathe holder på i 7-8 minutter før ambulansen kommer. Heldigvis bor de ikke langt unna sykehuset i Molde. Ambulansepersonellet har med hjertestarter. 

De kobler den på Geir, men ingenting skjer. 

– Jeg skjønte at nå står det og bikker. Dette kan gå begge veier. Da hadde det gått 20 minutter siden hjertestansen, sier Beathe.

Hjertestarteren gir den livløse kroppen et nytt elektrisk sjokk. Nå registrerer de en svak puls. Geir blir sendt til St. Olavs hospital i samme legehelikopter som sist. Han opereres straks, av samme kirurgteam som sist.

Men det skal gå lang tid før Geir våkner.

På sykehuset i Trondheim ligger Geir på respirator. Siden hjernen var uten oksygen så lenge under hjertestansen, har han også fått hjerneslag. Geirs sønn og Beathe bytter på å være hos ham. Legene frykter en alvorlig hjerneskade og kan ikke love at han noen gang vil bli seg selv igjen.

– De sa til meg at når han våkner, er det jeg som må avgjøre om det er mannen min eller en fremmed som ligger i sengen. Det var ganske heftig å få høre, sier Beathe.

De første seks dagene er det ingen bedring i tilstanden.

Da får Beathe en idé. Hva om hun spiller Geirs favorittartist Helene Fischer for ham? Hun finner favorittsangen og legger telefonen inntil øret hans.

Ingen vet med sikkerhet hva som deretter skjer. Er det tilfeldig? Eller er det noe som klikker på plass i Geirs hjerne?

Til de fineste vokalene fra Helene Fischer dreier han hodet mot Beathe og drar på et smil. Det er den første bevegelsen på seks dager.

Beathe roper til pleierne på hjerteintensiven: «Geir er her!»

Men først på dag 13 klarer legene å vekke ham. Først kjenner han ikke igjen Beathe. «Det er kona di», sier legen. Da smiler Geir fornøyd.

«Dette går bra, du får tilbake din Geir», sier legen til Beathe.

Tre år etter at Geir nesten døde, sitter han sammen med Beathe og Xita og beundrer utsikten over Romsdalsfjorden fra deres nye leilighet.

Han har fått pacemaker, er blitt fulgt nøye opp av kommunens rehabiliteringsteam, og han har hatt et rehabiliteringsopphold på Røros. Der ble det avdekket enda mer hjerte-
trøbbel, noe som gjorde at han måtte tilbake til St. Olavs for en tredje operasjon.

En tredjedel av hjertet hans er defekt, og pulsen er lav – selv ved trening og turer. Men det er hjerneslaget som merkes best i hverdagen.

– Korttidshukommelsen er dårlig, og hjernen går treigere enn før. Jeg kan også slite med språket og det å finne ord. Jeg blir også fortere sliten, forteller Geir.

For ham var det et stort nederlag da han innså at han ikke kunne fortsette i jobben som daglig leder for Moldegaard, med 43 ansatte. Nå har Beathe tatt over styringen.

– Det positive er at vi har mer tid til hverandre enn før. Nå spiser vi middag sammen og prater hver dag. Geir har fått mer tid til å jobbe med Axelstories. Når slike ting skjer, er det viktig å kunne omstille seg og se positivt på livet, sier Beathe.

Geir skriver en liste med alle som hadde en avgjørende rolle for å redde livet hans: Hjelp 113-appen, operatørene på AMK-sentralen, de ansatte i ambulansetjenesten og på akuttmottaket, mannskapet på legehelikopteret fra Dombås, kirurgene og legene på St. Olavs hospital.

Men øverst på lista står hun som sitter ved siden av ham.

– Beathe skal ha den største æren. Hun reddet livet mitt to ganger, minst. Ja, og så må vi ikke glemme Xita som vekket meg med snuten sin da jeg falt om. 

Uten disse to damene hadde jeg ikke vært her i dag, smiler Geir og legger armen rundt dem begge.

– Men, hvis et eneste ledd i denne kjeden hadde sviktet, ville jeg ikke ha kommet tilbake til livet. Jeg har hatt usannsynlig flaks og vært omgitt av fantastiske fagfolk.

Det var VG som først omtalte historien om Geir og Beathe.