Hadde de hytter i bibelsk tid?

Men la oss først se litt på blogginnlegget til Astri Bjørnå. Det handler om Landstad-salmen «Fra fjord og fjære», som hun påpeker at er blitt kalt den aller første norske julesalmen, fordi julebudskapet er plassert inn i et norsk vinterlandskap. 

Og det er der vi også finner ordet «hytter». Og de er ikke noen palasser, men armods hytter:

Ha takk, som treder til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste, tenn lys i hvermanns gård!
La isen briste, gi varme snart og vår!
La ingen miste hva godt din fødsel spår!

Begrepet «armods hytter» gir også assosiasjoner til ei relativt nær fortid, der dagens mangemillioners eiendommer ved sjøen én gang nettopp ble bebodd av fattigfolk.

På Bibelselskapets nettsted bibel.no finner vi en søkbar nettbibel, og vi legger inn søkeordene «hytte» og «hytter». Det gir oss tretten treff, tildels overlappende, og det viser seg at det nok ikke er hytter slik vi kjenner dem idag, som er beskrevet. Men likevel ...

Vi starter i 3. Mosebok, der Gud gir israelittene ordre om høytidene de skal feire, og vi starter med det 33. verset i kapittel 23, hvor det handler om løvhyttefesten, som fortsatt feires blant jødene:

Herren sa til Moses: Tal til israelittene og si: Fra den femtende dagen i denne sjuende måneden skal dere holde løvhyttefest for Herren i sju dager. Den første dagen skal det være en hellig samling. Da må dere ikke gjøre noe arbeid. I sju dager skal dere bære fram gaveoffer for Herren. Den åttende dagen skal dere holde en hellig samling og bære fram gaveoffer for Herren. Da er det høytidssamling, og dere må ikke gjøre noe arbeid. 
    Dette er Herrens høytider da dere skal kalle inn til hellige samlinger. Dere skal bære fram gaveoffer for Herren, brennoffer og grødeoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som hører den dagen til. I tillegg kommer Herrens sabbater, gavene og løfteofrene deres og de frivillige offer som dere gir Herren.
    Merk dere den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn grøden i landet. Da skal dere feire Herrens høytid i sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukt av edle trær, palmeblad, greiner av løvtrær og av piletrær ved bekkene, og dere skal glede dere i sju dager for Herren deres Guds ansikt. Hvert år skal dere feire høytid for Herren i sju dager. Dette skal være en evig forskrift for dere gjennom alle slekter. I den sjuende måneden skal dere feire denne høytiden.Da skal dere bo i løvhytter i sju dager. Alle som er født i Israel, skal bo i løvhytter. Slik skal etterkommerne deres vite at jeg lot israelittene bo i hytter da jeg førte dem ut av Egypt. Jeg er Herren deres Gud.

Løvhyttefesten blir en religiøs tradisjon, og i Nehemja 8, fra det 13. verset kan vi lese:

På den andre dagen samlet de seg hos Esra, den skriftlærde, for å studere lovens ord – familieoverhodene i hele folket, prestene og levittene. I loven som Herren hadde pålagt Moses, fant de skrevet at israelittene skulle bo i løvhytter under festen i den sjuende måneden, og at de skulle gjøre kjent og rope ut i alle byene sine og i Jerusalem: «Dra opp i fjellet og hent løv av edle og ville oliventrær, av myrt og palme og andre løvtrær for å lage hytter, slik det står skrevet!»
    Så dro folket ut og hentet løv, og de laget hytter, hver på sitt tak og sin gårdsplass, og i forgårdene til Guds hus, på plassen ved Vannporten og på plassen ved Efraim-porten. Hele forsamlingen, de som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, laget løvhytter og bodde i dem. Før denne dagen hadde israelittene ikke gjort dette siden Josva, sønn av Nun, levde. Gleden var stor.
    Esra leste fra Guds lovbok dag etter dag, fra den første til den siste dagen. De holdt fest i sju dager, og på den åttende dagen holdt de en høytidssamling, slik det var bestemt.

Israel var et teokrati, og kongene skulle gjøre Guds vilje. Det var nok ikke alltid tilfelle, som med kong David, som forsynte seg med forbuden frukt:

2. Samuelsbok 11:
Året etter, på den tiden kongene pleier å dra i krig, sendte David av sted Joab og mennene hans, hele Israels hær. De herjet blant ammonittene og beleiret Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem. 
     En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet. Kvinnen var svært vakker.  David sendte bud og forhørte seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er jo Batseba, datter av Eliam og kona til hetitten Uria.»  David sendte bud etter henne. Hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen. 
     Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David og meldte: «Jeg skal ha barn.»  Da sendte David bud til Joab: «La hetitten Uria komme hit til meg.» Og Joab sendte Uria til David.  Da Uria kom, spurte David hvordan det sto til med Joab og hæren, og hvordan det gikk med krigen.  Så sa han til ham: «Gå nå hjem og vask føttene dine!» Og da Uria gikk ut fra kongeborgen, ble det sendt en gave fra kongen etter ham.
     Men Uria la seg i porten til kongeborgen sammen med alle kongens tjenere. Han gikk ikke hjem. Da David fikk vite at Uria ikke hadde gått hjem, sa han til ham: «Har du ikke vært på reise? Hvorfor drar du ikke hjem?» Uria svarte David: «Både israelittene og judeerne, og paktkisten med, bor i hytter. Joab, herren min, og kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem, spise og drikke og ligge med min kone? Ved ditt liv, så sant du lever, det gjør jeg ikke!» Da sa David til Uria: «Bli her i dag også! I morgen sender jeg deg av sted igjen.» Så ble Uria i Jerusalem den dagen og dagen etter. David kalte ham til seg, spiste og drakk sammen med ham og skjenket ham full. Men om kvelden gikk Uria og la seg på plassen sin sammen med kongens tjenere. Hjem gikk han ikke.
    Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. I brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» Joab, som lå og voktet på byen, satte da Uria på et sted hvor han visste det sto tapre krigere. Mennene i byen dro ut og gikk til angrep på Joab. Noen av mennene i Davids hær falt, også hetitten Uria.
    Joab sendte bud og meldte til David hvordan det hadde gått til i slaget. Han ga budbæreren denne befalingen: «Når du har fortalt kongen om slaget, kan det hende at kongen farer opp i sinne og spør deg: Hvorfor kom dere så nær inn til byen i striden? Dere måtte da skjønne at de ville skyte ned på dere fra bymuren. Hvem var det som drepte Abimelek, sønn av Jerubbesjet? Var det ikke en kvinne som kastet en kvernstein ned på ham fra muren i Tebes, så han døde? Hvorfor kom dere da så nær inntil muren? Da skal du svare: Hetitten Uria, din tjener, har også mistet livet.» 
    Budbæreren dro av sted og kom til David med den meldingen han hadde fått av Joab. Han sa til David: «Fienden fikk overtaket og gjorde et utfall mot oss på åpen mark. Men vi trengte dem tilbake helt til byporten. Da skjøt bueskytterne på oss oppe fra muren, og noen av kongens menn falt. Din tjener hetitten Uria falt også.» Da sa David til budbæreren: «Si til Joab at han ikke skal ta seg nær av dette. For sverdet fortærer snart den ene og snart den andre. Han skal fortsette å kjempe mot byen og rive den ned. Be ham være ved godt mot.» 
    Da Urias kone fikk høre at hennes mann var falt, holdt hun sørgehøytid over ham. Men da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne hjem til seg. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.

Hytter er nevnt, men langt mer interessant er det nok at vi får vite bakgrunnen for begrepet «uriaspost».

David hadde andre sider også, og var salmedikter.

Dette er den 27. salmen:
Herren er mitt lys og min frelse,
hvem skulle jeg være redd for?
Herren er mitt livs vern,
hvem skulle jeg frykte?

Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg,
da snubler de og faller selv.

Om en hær vil beleire meg,
er mitt hjerte uten frykt.
Om krigen truer, er jeg likevel trygg.

Én ting ber jeg Herren om,
dette ønsker jeg:
å få bo i Herrens hus
alle mine dager,
så jeg kan se Herrens skjønnhet
og være i hans tempel.

Han gjemmer meg i sin hytte
på den onde dagen.
Han skjuler meg i sitt telt
og løfter meg opp på klippen.

Nå rager mitt hode høyt over fienden omkring meg.
Med jubel vil jeg bære fram offer i hans telt.
Jeg vil synge og spille for Herren.

Hør, Herre! Jeg roper høyt.
Vær meg nådig og svar meg!

Jeg minnes at du har sagt:
«Dere skal søke mitt ansikt.»
Ditt ansikt søker jeg, Herre.

Skjul ikke ansiktet for meg!
Vis ikke din tjener bort i vrede,
du som har vært min hjelp.
Gud, min frelser, forkast meg ikke
og forlat meg ikke.

Om far og mor forlater meg,
vil Herren ta imot meg.

Herre, lær meg din vei
og før meg på jevne stier, for jeg er omgitt av fiender.
Gi meg ikke over til grådige fiender!
For falske vitner står opp mot meg,
menn som truer med vold.

Men jeg vet at jeg skal se
Herrens godhet i de levendes land.

Sett ditt håp til Herren!
Vær frimodig og sterk,
ja, sett ditt håp til Herren!

Et lite utdrag av Salme 31 (av David):
Hos deg finner de ly
mot menneskers overgrep.
Du verner dem i din hytte
mot anklagende tunger.

Og dette fra salme 76 (av Asaf):
Gud er kjent i Juda,
hans navn er stort i Israel.
I Salem er hans hytte reist,
på Sion står hans bolig.

Det går dårlig med Israel, og også i Klagesangene 2 støter vi på Hytte-begrepet:

Herren ble en fiende.
Han slukte Israel,
slukte alle borgene,
gjorde ende på festningene
og dynget datter Juda ned
med sorg og savn.           

Han raserte sin hytte
som en snauer en hage,
gjorde ende på høytidsstedet.
Herren lar høytid og sabbat bli glemt i Sion.
I harme og vrede har han
foraktet konge og prest.

I Amos 9.11 sammenlignes Kong Davids falne rike med ei hytte, som skal gjenreises:

Den dagen reiser jeg opp igjen
Davids falne hytte.
Revnene murer jeg igjen,
og det som ligger i grus, gjenreiser jeg.
Jeg bygger den som i gamle dager.

Så langt fra det gamle testamentet, og over til det nye. Der blir nemlig nettopp dette hos Amos sitert i Apostlenes gjerninger 15.16.

Om du ikke allerede har falt av dette som nok må regnes som rimelig perifert hyttestoff, tar vi med dette fra Lukas 9. 28-35, der disiplene får se Jesu herlighet, og Peter vil ordne opp og bygge hytte:

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. 

Den samme teksten finner vi også hos både Matteus og Markus.