Handykvinnen Gunhild Momrak tok øksa fatt og laftet hytta selv

På vei oppover stien sjekker Gunhild molteblomstene, forteller om hvitlyngen og tar seg en sup friskt fjellvann i bekken. Til daglig leder hun på familiebedriften Momrak Verkstad. Nå har hun tatt seg fri resten av dagen. Gode medarbeidere tar seg av dagens bilkunder. Det er en solrik dag. Hytta og heia kaller.

Turvenn og kompis Sita (8) jumper oppover berga. Gunhild følger lett etter. Formen er det ingenting å si på. 61-modellen er i farta. Humøret spiller som solstrålene.

Turmålet er 15 kvadratmeter med lykke, tre kilometer fra nærmeste bilvei på heia mellom Fyresvatn og Nisser. Der ligger nemlig hytta som ble kåret til ”Norges drømmehytte” av bladet Hytteliv i 2013. Laftebua er Gunhild Momraks eget verk.

Vi har for lengst forstått at vi er på tur med ei handykvinne. Biler, hus eller hage. Det meste har hun greie på. Vann og sol er to sterke krav til både hus og hytte. Resten fikser hun selv med god hjelp.

Gunhild og Sita hopper lett over den lille bekken og rusler det siste lille stykket bort til hytta.

– Hvorfor ble det akkurat her?

– Det var nå drømmen min det, da. Å bygge hytte akkurat her mellom de to vannene på familiens grunn. Jeg var vel bare 8–9 år da jeg tenkte: «Her vil jeg ha ei hytte». Da jeg snakket med far om at jeg hadde fryktelig lyst til å bygge hytte på heia, sa han bare at jeg skulle finne meg plassen jeg ville ha. Et enkelt valg.

Døra låses opp og de 15 kvadratene ønsker velkommen. Det er ett rom med en kjøkkenkrok, køyesenger og et koselig bord med stoler.

– Her har jeg alt jeg trenger. Ren luksus med uthus i tillegg. Der er det en dusj, en do og en vask. Et solcellepanel fikser litt strøm til lys og det som trengs. Du får en god og sterk følelse av frihet her. Det er både det å gå på tur, komme tett på naturen og ha et fristed fra jobb og daglige gjøremål. Jeg er fryktelig glad i denne plassen. 

Hytta er enkelt og smart innredet. Ingen tilfeldigheter. Med bare ett rom er det viktig å utnytte plassen godt. Gunhild hadde tanker om å bygge ei større hytte etter hvert, og at denne skulle bli et anneks på sikt. Det har rett og slett ikke vært behov. Her overnatter 4–5 stykker uten problemer. Sosialt og veldig hyggelig, forteller hun.

Kaffen er allerede satt på og det freser i smøret i panna. Hvordan kom hun på å lafte den selv?

– Jeg hadde vært på laftekurs tidligere. I 1994 ble det arrangert et nytt kurs. Det var da jeg fikk ideen til å lafte meg ei egen hytte samtidig som jeg tok kurset. Brukte nesten alle kvelder i tillegg til kurskvelden – og jeg kom i mål. Veldig moro. Så må du få med at jeg fikk veldig god hjelp underveis med å sette den opp. Lafta ble flydd inn med helikopter.

Gunhild smiler godt og ler litt når hun tenker tilbake på både byggeprosessen, kåringen til ”Norges drømmehytte” og mange gode minner på hytta som ligger mellom vannene Flågjæva og Tarmen. At det er gjevt å være der, er ikke vanskelig å forstå. Og i Tarmen har Gunhild sin egen badeplass, båt og fjellørret.

Med 40–50 døgn på hytta i løpet av året og tur med Fyresdal Turlag hver tirsdag, er det ikke rart formen er god. Gunhild har vært en ressurs i turmiljøet i bygda i hele sitt voksne liv. I 2009 vanket det også en fortjent kulturpris. I tillegg til turer i området rundt Fyresdal, er det blitt opplevelsesrike turer til både Svalbard og Kilimanjaro med turgjengen hun er med ifra Grenland.

 Men du, helt ærlig. Hadde det ikke vært greit med litt større plass og enklere atkomst?

Nystekt ørret, bacon, brød og moltesyltetøy kommer ut på krakken i solveggen. Pur luksus for en bladfyk.

– Nå ønsker jeg meg ikke noe større hytte, nei. Det er sikkert. Jeg er jo mest utendørs eller sover når jeg er her om det er alene eller med venner. Her er det lett og kjapt å fyre opp, lett å gjøre rent og du kan godt ta en kveldstur om du vil.

– Hva tenker du om hyttepalassene på både 200 og 300 kvadratmeter som enkelte bygger i fjellheimen?

– Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir litt provosert av de aller største hyttene. Vi har nok blitt litt kravstore som nasjon og et litt for ting-fokusert samfunn. Kan jo forstå at en familie må ha litt plass, men vi kunne nok som regel klart oss med litt enklere standard og litt mindre størrelse på gjennomsnittshytta. 

Gunhild trives like godt på hytta alene som sammen med venner. Begge deler gir ro og påfyll. Hun er eneboer i huset sitt i Fyresdal sammen med Sita, men har fem søsken, hele 15 tantebarn og to «bonusbarn», som gir mye glede.

– Jeg har en veldig stor og god familie og mange gode venner. De er ofte med på hytta for å fiske, plukke molter, slappe av og hjelpe meg å drikke opp ølet!

Gunhild humrer godt.

– Det er rart det hvordan du kan kjenne at en fin helg på hytta lader batteriene – i alle fall mine. Du er så god i skrotten dagen etter at du har vært på en solid tur. Og så møter du aldri sure folk på tur. Alle har lyst til å slå av en prat. Og praten er alltid positiv. Jeg sier til kjente at det ikke er lov til å gå forbi uten å stikke innom for å slå av en prat.

Både snøskuter og rovdyr blir tema etter god mat. Selv kjører Gunhild skuter inn til hytta når det er behov om vinteren. Alt med måte beskriver vel holdningen både til motorferdsel i utmark og rovdyr. Det handler om å nyte, bruke og bevare.

Sita skakker litt på hodet. Hunden er Gunhilds faste følgesvenn. Det er som den senser at det lir mot hjemtur.

– Sita er en kjempekompis. Klart det er veldig stas å ha med seg hund når du ikke har med familie eller venner. Vi koser oss sammen. Det er sikkert.

Nøkkelen vris rundt og bekken ser på ny skyggen av en sann naturelsker.