Harald Uteligger – et kulturminne

Bildet: Harald Grande utenfor hytta i Grefsenkollen.

Med blå gummistøvler og en liten bag over skulderen, skritter Harald Grande over det sølete underlaget i skibakken i Grefsenkollen nord i Oslo. Her, med utsikt over Årvoll, har han gått mange ganger før. Hver eneste dag gikk mannen, som i dag er 83 år, fra uteliggerhytta oppe i lia, til arbeidsplassen på Akers mekaniske verksted. Harald var aldri glad i trikk og buss. Det ble for mye mennesker. Derfor gikk han hele veien - ned om morgenen, opp igjen om kvelden. Hele året. Av og til ble det flere turer om dagen, de gangene han traff venner på Blåkors eller Frelsesarmeen.

- Det er ikke så mange som vet at Oslo hadde en omfattende uteliggerkultur i tiårene etter krigen, sier naturoppsynsmann Håvard Pedersen i Friluftsetaten. Både i Grefsen- og Årvollåsen, ved Ammerud, Sognsvann, Lysakerelva og Bygdøy var det kolonier der byens uteliggere holdt til. Boligpolitikken i etterkrigsårene favoriserte familier og par. Enslige, mange av dem krigsseilere, eller andre som hadde gjort en innsats under krigen, hadde ikke mange muligheter.

- Vi ble tilbudt rom, men de var dyrere enn hotell, sier Harald. Da var løsningen å flytte ut. Harald kom til Oslo i 1949, etter å ha deltatt i Tysklandsbrigaden. Etter å ha jobbet som gulvsliper i noen år, ble han i 1956 uteligger i Grefsenåsen.

- Kommunen visste at det bodde mange her, men så mellom fingrene på det, sier Håvard Pedersen.

Etter et fylleslagsmål blant uteliggerne i 1964 besluttet kommunen å brenne ned alle hyttene i Årvollåsen. Men Haralds hytte, som lå under et heng i fjellet, var så godt gjemt at kommunens menn aldri fant den. Hytta fikk stå, og Harald ble boende.

- På det meste hadde vi sju-åtte sykler stående borti skogen her, sier Harald og peker.

- En gang hadde han til og med dratt med seg en stor, tung motordel helt opp hit. Men den var jo ubrukelig, flirer han. Ivar døde i 1993.

Det er Frøydis Hauge og familien hennes i Kjelsåsveien Harald kommer tilbake til. Hauge ble kjent med Harald da hun var 15 og ute og luftet hunden sin. Nå har de kjent hverandre i 40 år, og i Haugers hjem har Harald fått dusje og overnatte ved behov.

- Harald har blitt en del av familien, smiler Frøydis.

- Kaldt?

- Jeg er et friluftsmenneske, og trives best ute. Det har jeg nok etter faren min, sier Harald, som ikke angrer på det livet han har levd.

- Jeg har nok hatt det bedre enn de fleste. Jeg har hatt et friskt liv, jeg kan ikke huske å ha vært syk eller hatt feber i alle de årene jeg bodde ute, sier han.

- Uten ovn inne i hytta, var ikke vintrene kalde?

- Det var kaldere før. Og så blir man jo herdet med årene, sier Harald:

- Men jeg husker at jeg frøs én gang. Da var det 23 minusgradet. Jeg våknet av at føttene mine stakk utenfor teppet. Da kjente jeg det i beina.