Her er hyttelivet som på 1930-tallet

Ellers skal det bestemt leves enkelt på den gammelromantiske og godt vedlikeholdte hytta i det flotte naturlandskapet, som lokker tusenvis av drammensere ut på tur året rundt. For familien Rebo er hytta like fredet som Drammensmarka. Marka er nemlig Landsbruks-, natur- og friluftsområde(LNF), så her ligger det sterke restriksjoner på alt som likner inngrep i naturen. Nye bygg tillates ikke i det hele tatt med mindre det gamle har brent ned. Men fornyelse av den opprinnelige blir stort sett akseptert.

Hytteliv i Drammensmarka har slik sett først og fremst appell til de som sverger til hyttelivets gamle idealer: Det spartanske og enkle hytte- og friluftslivet uten noen tilkopling til det offentlige velferdsnettet. For ekteparet Rebo er det hytta som er målet for friluftslivet, ikke å svette rundt i det omfattende løypenettet i marka. - Vi er ikke birkebeinere noen av oss. Turen hit til ”Furua” er stort sett nok, sier de to. Den tar rundt femten minutter. Men alt som skal nytes og fortæres må fraktes på ryggen fra parkeringsplassen ved Landfallhytta og inn. Vann av bekymringsfri kvalitet henter de fra en brønn over et oppkomme som Olaf Kristiansen fant noen meter unna hytteveggen. Den laftede hytta fra 1932 er et klenodium. Både utvendig og inne er den smykket med utskjæringer og detaljrikt trearbeid. Vegger og tak er prydet med dekorative mønstre og malerarbeider. Alt bærer preg av den første hytteeierens personlige smak og stil. - Olaf Kristiansen må ha vært en skapende kar? - Han bygde selv, men det er ikke godt å si om det er han som har stått for utskjæringene og har dekorert hytta innvendig. Det var flere som bygde hytte samtidig, og de hjalp hverandre. Hver og en hadde nok sin spesialitet. Hytteliv i Drammensmarka kommer aldri til å bli preget av høystandard. Men for et par år siden syntes ekteparet Rebo det kunne være greit å ha i det minste litt leselys her og der. Solcellepanel ble montert. Anlegget fungerer perfekt, men sønnen Alexander (20) mener solcellepanelet er skikkelig ille. - Alexander har proklamert høyt og tydelig at solcellepanelet skal fjernes når han en gang blir eier av denne hytta, ler Rolf. Estetisk sett synes heller ikke han at solcellepanelet passer helt perfekt til den gamle stilen, men hytteeierne er i hvert fall fornøyd med å slippe hodelykt hver gang de setter seg til med avisene en kveldstund.

Hyttene og hyttelivet i Drammensmarka er nesten like verveverdig som marka selv. Allerede rundt 1880 kom de første hyttene under tak her oppe. Den gang var det helst byens bedrestilte som hadde råd til den slags. Fra 1910 og utover ble marka et populært område for hyttebygging også for menigmann. Flere hundretalls hytter ble bygd i det store skogspregede området fra 1930-tallet og fram til 1960. Interessen for hytte i byens nære villmark ble etter hvert så stor at kommunen innførte full byggestans i 1961. Siden den tid er Drammensmarka også blitt definert som LNF-område. Strenge regler gjelder for hytter i slike områder. Her kommer det ikke på tale å føre fram strøm, og innlagt vann er også forbudt. Bygningsmessig vedlikehold er helt problemfritt og mindre utvidelser skal også ha blitt godkjent. Men uten bilvei til døra og uten strøm og innlagt vann, har mange av dagens eiere rett og slett gitt blaffen i sitt lille hus i skogen. De små fritidshusene forfaller. - Det verste er at mange av hytteeierne heller lar bygget råtne enn å selge det til noen som kan ha interesse av kjøpe. Det er mange av oss som fortsatt sverger til denne formen for enkel rekreasjon, sier Hanne og Rolf.

- Det er ”annerledesheten” som skaper sjarmen. Ellers ville jo alt vært som hjemme. Selv søker han til den egenartede hytta på Landfallbrenna så ofte han kan. – Vi skulle gjerne vært her hver helg. Det lar seg ikke gjøre, men oppholdene er uansett mange, og jeg for min del drar ofte opp om ettermiddagene i uka også. Bilturen tar bare syv minutter. Hvert besøk oppleves like intenst og berikende. Luktene, lydene, suset i trærne, spettene som hakker. - Vi hogger og rydder på tomta hele tida. Men vi lar alltid noen av de døde trærne stå igjen, slik at hakkespettene har noe å gå løs på. Her vrimler av ulike hakkespetter, forteller Rolf. Nå hvisker han og peker på Gråspetten som denne søndagsformiddagen har valgt minste motstands vei - til meisbollen. Ekteparet liker det ”det tunge livet” på hytta. - Ja, alt er så vidunderlig tungvint her på tomta. Trær skal felles, barkes og lagres i barkeskjulet for å brukes til forskjellige byggverk, forteller Rolf. Stokker som skal brukes på bygningene må lagres i tre år før de er tørre nok. Han har selv skiftet råtne stokker i den laftede hytta, og neste prosjekt er å plukke ned det litt forfalne vedskjulet stokk for stokk og hogge til og skifte inn nye der råten har satt seg. Det handler mye om grovt arbeid, og slikt liker jo mannfolk, ler hytteeieren med mandig røst og ramser opp all tung redskap som behøves på et ”bruk” hvor det står i alt seks bygninger. - Her trengs først og fremst barkespade, motorsag og en tegleøks, eller bile som er beregnet på lafting. Noe av verktøyet er skikkelig dyrt å kjøpe nytt, så jeg kjøper helst på loppemarkedene. Hannes far Odd og hennes onkel Tor overtok familiehytta i fellesskap i 1986. Men i fjor fikk Hanne kjøpe også onkelens del. - At vi nå er eneeiere av hytta øker helt klart motivasjonen og iveren etter å holde ting i stand, sier Hanne og Rolf. Den skal holdes akkurat som den er.