Hvor mange ganger må det sies? – Ikke fell trærne til naboen

Sommeren 2015 var tørr og varm i Vestfold, og i et område utenfor Sandefjord gikk det hardt ut over gran- og furutrær, noe som førte til at det ble satt i gang en opprydningsaksjon i regi av velforeningen.

– Fint, tenkte en hytteeier, som fikk en profesjonell trefeller til å felle den «døde furua si».

Men kanskje var den ikke død, og den var i alle fall ikke hennes.

For da naboen kom hjem fra ferie, var han ganske sikker på at den nedsagde furua var hans, og neimen om den var død heller da motorsagkjedet gnagde seg inn i furuleggen, mente han.

Kommunale karter og dokumenter ble gransket, og det ble slått fast at hun som trodde hun var eieren av furua slett ikke var det.

Dermed ville den virkelige eieren ha erstatning og syntes 50.000 kroner var passe, men uten å nå fram med kravet. Det nyttet heller ikke med en runde i forliksrådet, så dermed gikk saken til retten, som konkluderte med at 45.000 var en riktig sum. I tillegg kom begge partenes saksomkostninger.

Retten konkluderte med at hyttenaboene som hadde tatt seg til rette, hadde opptrådt uaktsomt. Eiendomsgrensene burde vært klarlagt først, og siden det viste seg at treet sto på annenmanns grunn, skulle det vært innhentet samtykke.

For å få erstatning er det også et krav at det er lidd et økonomisk tap, og dette mente retten var oppfylt, blant annet ved at det markerte grensen mellom eiendommene og at det skjermet mot innsyn.

Et tredje viktig kriterium var om den rundt hundre år gamle furua allerede var død eller ikke.

– Død, sa trefelleren som hadde skåret den ned.

– Levende, mente en innleid arborist, som la til at årsaken til at treet skrantet, kunne vært spyling av fjellet på naboeiendommen, og at dette kunne ha blottlagt og skadet røttene.

Retten trodde mest på sistnevnte, i alle fall var den ikke overbevist om at treet var dødt før det ble felt.