Hun tar utgangspunkt i historien en venninne forteller henne. Familien dro på dagstur til hytta. Den ligger i en annen kommune enn der de bor. De skulle bare være der noen timer. Men bare etter tolv minutter, ringte politiet. Fastboende naboer hadde tipset om aktivitet ved hytta.
Rettskafne tystere?
«Så venninna mi med familie måtte love på tro og ære at de skulle reise hjem etter noen timer. Altså følge det som hele tiden hadde vært planen. Slik har det altså blitt. Dette var påska da «hyttefolket» ble stemplet som potensielle svikere. Samtidig ble det påska da rettskafne borgere syntes det var på sin plass å gjøre tystere av seg selv. Godt skjult bak gardinene har det blitt tystet. Ikke bare på folk i hytter, men også på folk som ser ut som om de er for mange i lystig lag.»
Hyttefolk - en ensartet gruppe?
Begrepsbruken i koronatid er en studie verd. Når begynte vi å tenke på «hyttefolk» som en ensartet gruppe, egentlig? spør kommentatoren.
«Hyttefolk representerer vel mer eller mindre et snitt av den norske befolkningen, skulle jeg tro. Like forskjellige og like som alle oss andre som tilfeldigvis ikke er «hyttefolk».» skriver kommentatoren blant annet.
