A og B var tidligere gift, men har ikke kommet til enighet om skiftet av felleseiet. Stridens kjerne har vært fritidseiendommen, som ifølge en ektepakt fra 2012 tilhørte B som særeie. Ektepakten ble imidlertid først tinglyst i september 2024, lenge etter at partene hadde inngått en avtale om at eiendommen skulle overføres til A.
I februar 2024 signerte partene en avtale der det fremgikk at særeiet skulle fjernes, og at A skulle overta eiendommen med tilhørende lån. Avtalen inneholdt en betingelse om at lånet måtte refinansieres innen en uke etter at særeiet var fjernet. Uenigheten oppsto da B hevdet at avtalen ikke lenger var gyldig fordi A ikke hadde oppfylt betingelsen om refinansiering, mens A mente at avtalen fortsatt var gjeldende.
Forsøk på utkastelse og salg
Etter bruddet bodde A på fritidseiendommen, men i september 2024 varslet B om tvangsutkastelse og planla å selge eiendommen. A begjærte midlertidig forføyning for å stanse både utkastelsen og salget, men fikk avslag i tingretten. Han anket deretter avgjørelsen til lagmannsretten.
Lagmannsretten gir A medhold
Lagmannsretten kom til at avtalen fra februar 2024 fortsatt er gyldig, og at hovedkravet – As eierskap til eiendommen – er sannsynliggjort. Retten påpekte at B fortsatt står som hjemmelshaver i grunnboken med påtegning om særeie, og at det derfor ikke kan forventes at A skulle refinansiere lånet før særeiet er fjernet. Lagmannsretten slo også fast at dersom B selger eiendommen før hovedkravet er avgjort, vil det kunne vanskeliggjøre gjennomføringen av kravet.
I sin kjennelse forbyr lagmannsretten derfor B å selge eiendommen inntil spørsmålet om eierskap er rettskraftig avgjort. A har fått én måneds frist til å reise søksmål om hovedkravet.
Sakskostnader
Ettersom A vant saken, er B dømt til å betale hans sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten. Totalt beløper sakskostnadene seg til 53 979 kroner.
