Må rive hytta han hevder han arvet fra bestemor

Dette kan vi lese i Firda Tidend, som refererer en dom i Fjordane Tingrett.

Retten har ikke funnet det bevist at bruksretten til hytta er varig og upersonlig og derfor kan arves, og at eieren av gården dermed er i sin fulle rett når hun krever riving.

I retten hevdet saksøkeren, det vil si eieren av gården, at kvinnen, som døde i 2009, fikk tillatelse til å bygge hytte på bruket og ha den der så lenge hun levde, men at retten ikke gjaldt eiendomsretten til grunnen eller området rundt hytta.

Den saksøkte hevdet at bestemora fikk tomta i gave fra bestefaren sin. Han baserte bevisføringen sin på en gjenfortelling av hva andre skal ha hørt eller oppfattet skulle være sagt for lenge siden. Ingen av vitnene kunne direkte referere bestefaren til henne som fikk bygge hytte.

Den saksøkte var ikke i stand til å bevise at tippoldefaren ga barnebarnet sitt eiendomsrett. Dermed var ikke avtalen mer verd enn at hun fikk en personleg, livsvarig bruksrett som ikke kunne arves videre.

Rettens konklusjon er at den saksøkte må rive hytta, og at han i tillegg må betale 104.020 kroner til henne som krever rivingen, i løpet av en måned. I tillegg har han selv også hatt utgifter til advokat.

Og om han ikke river, må han ta kostnaden for at det blir gjort.

Konklusjonen må bli at avtaler må være skriftlige. Og de må tinglyses.

Når tida går, er det mye som forandres. Og ingen kan bevitne hva som egentlig er avtalt.