På Jomfruland har hytteeierne en egen gravlund.

Tekst og foto: Marte Østmoe

Tilhørighet  og trivsel er avgjørende for et godt liv. Det samme viser seg å gjelde døden. Flere ønsker å gravlegges på steder de har et godt forhold til. Et alternativ er å få asken  spredt over et kjært sted. På øya Jomfruland, like utenfor Kragerø, hendte det at den avdødes aske ble spredt både på rullestein, på enger og i skogen. Prest Ivar Gundersen mente derfor det måtte være en bedre løsning å åpne opp for en skikkelig gravplass. Her har hyttefolket sin egen lille gravlund.

Når våre dager er over, sier reglene at vi enten må bli brent eller gravlegges. Skal asken spres, eller urnen graves ned på et spesielt sted, må det først sendes søknad til fylkesmannen. Velger man å få sin aske spredt for alle vinder, har man ikke rett til et gravsted på kirkegården med navn og dato inngravert. Velger man å grave urnen ned, følger også retten til et gravminne. 

Ønsker du å gravlegges eller få asken spredt i et annet fylke enn hjemplassen din, må søknaden sendes fylkesmannen på stedet hvor seremonien skal skje. På Jomfruland er det hytteeiernes tilknytning til stedet som blir avgjørende for at søknaden innvilges eller ikke.

Tilbudet gjelder dem med et spesielt nært forhold til øya og som har benyttet feriestedet i generasjoner.

Den lille gravplassen som er ryddet til ære for hytteeiere, ligger ikke bare vakkert til, men også på historisk grunn. Historien forteller at et skip der mannskapet hadde pest, ble ankret opp utenfor Jomfruland. Sjømennene ble ikke tatt på land før de alle var døde. På samme vis har øya tatt i mot forliste fiskere og langveisfarende som av en eller annen årsak har endt sitt liv her.

Gravplassen som nå er gjenåpnet, ble sist benyttet på 1848. På Jomfruland er likevel restriksjonene strenge. I forbindelse med en gravlegging må naturen berøres minst mulig og ingen røtter eller fauna må bli skadelidende. Store kister skal derfor ikke senkes 6 fot ned og det er et krav at den avdøde må kremeres.

Strenge regler til tross, den lille gravplassen regnes som et sted hvor “de innfødte” hedrer feriefolket. Det er i tillegg godt samarbeid mellom hytteeierforeningen og velforeningen.  Likevel ere det et skille mellom innbyggere og hyttefolk idet hyttefolket blir vist til et eget hjørne av gravplassen, som mange vil si fremstår som en av Norges vakreste.

• Ønsker du å bli gravlagt eller asken spredd for vinden på andre steder enn det tradisjonelle gravstedet eller en kirkegård? Da kontakter du fylkesmannen i det fylket du ønsker å få din evige hvile. En slik søknad kan legges inn ved fylte 15 år.

• Askespredning er et alternativ til gravlegging. Velger du dette, får du ikke gravminne på en kirkegården. Seremonien må dessuten finne sted på et område hvor asken blir tatt opp i naturen og ikke kan gjenfinnes.

• Det er ikke mulig å velge en kombinert løsning med både gravsted og askespredning. Hele kroppen må kremeres, innholdet i urnen må spres, eller også graves ned, eller hele kroppen må graves ned i kiste. Et alternativ er også å senke en urne av lett oppløselig materiale, ned i sjø eller hav. Reglene for dette er de samme som for askespredning. Det vil i begge tilfellene tas hensyn til natur, lov om naturvern og evt. bebyggelse.

• Kun i få tilfeller gis det tillatelse til askespredning eller gravsted nær hytta. I behandlingen av slike søknader, må andre hytteeiere tas hensyn til. Det er heller ikke å foretrekke at hytteeiernes hager ligner private gravsteder.