Saken kom på bordet i kjølvannet av den store kartleggingen Bergen kommune gjennomførte perioden 2009-2012 der formålet var å avdekke mulige ulovlige tiltak i strandsonen.
Det ble gjennom kartleggingen avdekket mulige ulovlige forhold på ca. 1400 av ca. 2800 eiendommer. Den enkelte eiendom kunne ha flere ulovligheter i form av kai, naust, flytebrygge, etc.
For den aktuelle saken forelå på oppføringstidspunktet ingen praksis fra Høyesterett eller entydig nasjonal forvaltningspraksis som avklarte den nedre grensen for tiltak som skulle meldes etter bygningsloven av 1965.
Lagmannsretten la ved vurderingen vekt på at hensynet til klarhet og forutsigbarhet for borgerne tilsier at det bør vises en viss varsomhet med å konstatere ulovlighet etter så lang tid.
Da brygga ble bygget var nemlig rettstilstanden etter lagmannsrettens mening såpass uklar, vern av strandsonen mindre fokusert enn i dag og det var ikke noen klar og entydig rettstilstand på nasjonalt nivå.
De lokale myndighetene anså heller ikke at det forelå meldeplikt for denne typen brygger.
Siden rettskildesituasjonen var uklar på oppføringstidspunktet, mente lagmannsretten at legalitetsprinsippet tilsier at trebrygger måtte være av en viss størrelsesorden og omfang og innebære et visst inngrep i naturen for å være omfattet av bygningsloven.
