De flyr, en fra Danmark, Gunnar, og en fra Bergen, Terje og den lokalkjente sjøl, han kom med fly for noen år siden fra USA, hans navn er Shawn.
Shawn og Terje er tidligere kollegaer fra Sykehuset i Skien, og har holdt kontakten via friluftsturer og Gunnar er Terjes eldste bror som bor i Danmark, men som til stadighet kommer ”hjem igjen” til Norge og den norske fjellheimen.
7. mars møttes vi alle tre på Værnes flystasjon. Tok bilen til Shawn videre til Hell stasjon, hvor toget skulle ta oss videre ti Storlien noen timer senere.
Etter litt pilsing og pakking begynte vi på den 1,5 time lange togturen mot Storlien.
Fra Storlien tok vi taxi til Rundhaugen. Vi gikk 1 kilometer på ski innover i skogen og fant oss en fin plass for natten. Her var det masse av tørrgran, men ikke en eneste grein fant vi av furu. Dermed ble det fyrverkeri bål!
Shawn disket opp med Finnebiff og Gunnar hadde med cognac og egenprodusert Akevitt.
Endelig var vi kommet oss på tur!
En tur vi virkelig hadde sett fem til!
Fra Storlien tok vi taxi til Rundhaugen. Vi gikk 1 kilometer på ski innover i skogen og fant oss en fin plass for natten. Her var det masse av tørrgran, men ikke en eneste grein fant vi av furu. Dermed ble det fyrverkeri bål!
Shawn disket opp med Finnebiff og Gunnar hadde med cognac og egenprodusert Akevitt.
Endelig var vi kommet oss på tur!
En tur vi virkelig hadde sett fem til!
 |
| Gran-bål |
Torsdag 8.mars
Ved 8.30-tiden veltet vi ut av soveposen…
Alt for seint selvfølgelig, men en sover jo så godt ute.
Dagen gnistret allerede i sol og himmelen var skyfri. I natt hadde det vært -12 grader på det kaldeste kunne vi lese av temperaturmåleren.
Etter en god havregrøtfrokost og bål-kaffe begynte vi turen som skulle ende et eller annet sted. Vi hadde nemlig ikke planlagt turen i detalj ennå. Ville se an været og gå med minst mulig planer. Men i retning Sylan skulle vi jo, derfor skulle vi opp i fjellet i dag. Og da gikk naturligvis turen oppover. Vi skulle gå mot Blåhammaren Fjellstasjon,(1050 m.o.h.)Altså en stigning på ca 600 høydemeter.
Det var en fin tur og vi hadde god sikt. Det eneste som plaget oss var den fordømte vinden (og selvfølgelig manglende kondisjon). Det skulle vise seg at begge deler skulle følge som trofaste følgesvenner resten av turen.
Etter 3 timer ankom vi Blåhammaren med sønnavinden rett i trynet. Da var det deilig med verdens deiligste fruktgrøt!
Etter en god pause gikk turen videre til turens 2. overnattingsplass.
Vi raste av gårde som våryre kaniner mot Langvannet (900 m.o.h.), som lå ca 2 timers gange av sted. Vinden hadde løyet av og kommentarene satt løst!
Ved 18.30-tiden var teltet slått opp, vannhull boret og bacecamp flaget satt opp.
Utover kvelden økte vinden godt på, men vi sov godt i et vindstabilt telt.
Alt for seint selvfølgelig, men en sover jo så godt ute.
Dagen gnistret allerede i sol og himmelen var skyfri. I natt hadde det vært -12 grader på det kaldeste kunne vi lese av temperaturmåleren.
Etter en god havregrøtfrokost og bål-kaffe begynte vi turen som skulle ende et eller annet sted. Vi hadde nemlig ikke planlagt turen i detalj ennå. Ville se an været og gå med minst mulig planer. Men i retning Sylan skulle vi jo, derfor skulle vi opp i fjellet i dag. Og da gikk naturligvis turen oppover. Vi skulle gå mot Blåhammaren Fjellstasjon,(1050 m.o.h.)Altså en stigning på ca 600 høydemeter.
Det var en fin tur og vi hadde god sikt. Det eneste som plaget oss var den fordømte vinden (og selvfølgelig manglende kondisjon). Det skulle vise seg at begge deler skulle følge som trofaste følgesvenner resten av turen.
Etter 3 timer ankom vi Blåhammaren med sønnavinden rett i trynet. Da var det deilig med verdens deiligste fruktgrøt!
Etter en god pause gikk turen videre til turens 2. overnattingsplass.
Vi raste av gårde som våryre kaniner mot Langvannet (900 m.o.h.), som lå ca 2 timers gange av sted. Vinden hadde løyet av og kommentarene satt løst!
Ved 18.30-tiden var teltet slått opp, vannhull boret og bacecamp flaget satt opp.
Utover kvelden økte vinden godt på, men vi sov godt i et vindstabilt telt.
Fredag 9. mars går turen i retning Sylstasjon. Her skal vi vurdere eventuelle ruter. Nå har vi begynt å snakke om å gå til Stugudalen/Stugudalsvannet over på norsk side. Der kan vi ta bussen inn til Trondheim igjen. Men dersom vinden og været lager hindringer for oss, kan vi gå en sløyfe og komme ned til Storlien igjen. Ruten vest for Sylstasjon, ned til Esandsjøen på norsk side diskuteres også. Vi tar en pause på en nødbu rett før Sylstasjon (den gamle Sylstasjon). Av disse innretningene mener jeg vi nordmenn har mye å lære, inkludert den solide merkingen av løypene.
Værmeldingen på Sylstasjon melder økende vind til mellom 15-20 m/s lørdag og på søndag noe mer jevnt rundt 20 m/s og nedbør i form av snø. Altså: en forverring av været i morgen. Vi bestemmer oss for å prøve å nå målet vårt! Som tross alt inneholder muligheten for å fiske i noen gode fiskevann…
Dessuten vet vi at det vil blåse noe mindre om vi kan komme oss litt lavere. Vi bestemmer derfor å komme oss ned Ekordørren, til et navnløst vann som skulle være greit å finne siden det ligger rett ved løypa. Den videre marsjen fortsetter derfor mot Ekorrdørren og det navnløse vannet i bunnen av nedstigningen.
Først stiger vi 300 høydemeter til ca 1350 m, de kun de 2-3 nærmeste merkene er vår utsikt. Vi er enige om å holde et rolig tempo i fare for å gå tom for krefter i det ekstreme været.
Vi skal dessuten slå opp leir når vi kommer frem. Mange tanker går i hodet når det gjelder å holde roen og planlegge stadig neste skritt, slik at vi møter neste situasjon best mulig forberedt.
Endelig begynner det å gå nedover. Vi har fortsatt kun noen få merkers sikt, men innimellom skimtes fjellene på hver side, Templet 1728 m.o.h. og Sylskalstølen 1518 m.o.h. med sine bratte vegger mot oss.
Nedover Ekorrdørren bærer det over skavler som til stadighet kommer overraskende på. Pulken setter da så fart at føreren stadig settes ut av spill. Gunnar som nok er den lureste av oss, tar av seg skiene og går.
Men sånn gjør jo ikke en nordmann, som er født med ski på bena! Eller en amerikaner fra San Diego, California!
Vel nede stikker Shawn innom nødbua som ligger i bunn av Ekorrdørren og skriver: ”Har vært her! Nå går vi videre!”
Teltet slår vi opp på scootersporet 1 kilometer retning vest. At vi slår opp teltet her er rett og slett for å ha gode nok fester til snøpluggene.
Teltet slås greit opp, selv i sterk kuling. Vannet finner vi 20 meter fra teltet og dermed går det ikke lang tid før middagen kan inntas med deretter påfølgende kaffe avec.
(Middagen er i dag; Real-turmat).
Etter middagen fortsetter vinden å rase på utsiden. Vinden har tydelig fått litt for godt tak på den ene bardunfeste.
Stangen bøyer av på den ene siden og veggen kommer noe inn…
Vi går ut og strammer opp på nytt. De andre festene er stramme. Snøen begynner å pakke seg rundt på stormmattene. Etter en pisserunde og henting av vann til kveldens kaffe entrer vi vår solide bolig.
Jeg er spesielt glad for å ha gjort et vellykket kjøp av nytt telt. Her går det an å sitte oppreist (1,4 m høyt) og samtidig som det viser seg står det like stabilt som mitt Svalbard 3 fra samme produsent.
Vi våknet til noe roligere vindforhold på lørdagsmorgen. Det var blå himmel som også var meldingen. Utover dagen var det meldt dreining av vinden fra sør til vestavind, med styrke 20 m/s og nedbør. Det var fortsatt minus grader, men det var meldt mildere. Kunne det bli regn?
Dessuten vet vi at det vil blåse noe mindre om vi kan komme oss litt lavere. Vi bestemmer derfor å komme oss ned Ekordørren, til et navnløst vann som skulle være greit å finne siden det ligger rett ved løypa. Den videre marsjen fortsetter derfor mot Ekorrdørren og det navnløse vannet i bunnen av nedstigningen.
Først stiger vi 300 høydemeter til ca 1350 m, de kun de 2-3 nærmeste merkene er vår utsikt. Vi er enige om å holde et rolig tempo i fare for å gå tom for krefter i det ekstreme været.
Vi skal dessuten slå opp leir når vi kommer frem. Mange tanker går i hodet når det gjelder å holde roen og planlegge stadig neste skritt, slik at vi møter neste situasjon best mulig forberedt.
Endelig begynner det å gå nedover. Vi har fortsatt kun noen få merkers sikt, men innimellom skimtes fjellene på hver side, Templet 1728 m.o.h. og Sylskalstølen 1518 m.o.h. med sine bratte vegger mot oss.
Nedover Ekorrdørren bærer det over skavler som til stadighet kommer overraskende på. Pulken setter da så fart at føreren stadig settes ut av spill. Gunnar som nok er den lureste av oss, tar av seg skiene og går.
Men sånn gjør jo ikke en nordmann, som er født med ski på bena! Eller en amerikaner fra San Diego, California!
Vel nede stikker Shawn innom nødbua som ligger i bunn av Ekorrdørren og skriver: ”Har vært her! Nå går vi videre!”
Teltet slår vi opp på scootersporet 1 kilometer retning vest. At vi slår opp teltet her er rett og slett for å ha gode nok fester til snøpluggene.
Teltet slås greit opp, selv i sterk kuling. Vannet finner vi 20 meter fra teltet og dermed går det ikke lang tid før middagen kan inntas med deretter påfølgende kaffe avec.
(Middagen er i dag; Real-turmat).
Etter middagen fortsetter vinden å rase på utsiden. Vinden har tydelig fått litt for godt tak på den ene bardunfeste.
Stangen bøyer av på den ene siden og veggen kommer noe inn…
Vi går ut og strammer opp på nytt. De andre festene er stramme. Snøen begynner å pakke seg rundt på stormmattene. Etter en pisserunde og henting av vann til kveldens kaffe entrer vi vår solide bolig.
Jeg er spesielt glad for å ha gjort et vellykket kjøp av nytt telt. Her går det an å sitte oppreist (1,4 m høyt) og samtidig som det viser seg står det like stabilt som mitt Svalbard 3 fra samme produsent.
Vi våknet til noe roligere vindforhold på lørdagsmorgen. Det var blå himmel som også var meldingen. Utover dagen var det meldt dreining av vinden fra sør til vestavind, med styrke 20 m/s og nedbør. Det var fortsatt minus grader, men det var meldt mildere. Kunne det bli regn?
Lørdag 10. mars
Vi startet 4. etappe ca klokka 10 om morgenen og vi visste da at vi ville få en tøff dag. Men at det skulle bli så ille…
Den godt merkede vinterløypa skulle vi etter hvert gå av. Vi hadde nå bare 2 timer igjen med disse merkene ned mot Sylsjøen, før vi skulle gå ned til demningen som var sommermerket.
Sylsjøen tappes maks 20 meter i løpet av vinteren, dvs. at det også er del sprekker langs vannet, ikke bare utpå isen.Vi bestemmer oss for å gå med kurs for demningen, som også ligger i vestenden av Sylsjøen. Der ligger i tillegg noen hytter tilhørende Trondheims Kraftlag. Det går raskt unna ned mot Sylsjøen som ligger på 831 m.o.h.
Etter et par timer med lett skiføre og pent vær øker vinden raskt og sikten forverres dramatisk. Skulle så gjerne startet en time tidligere…
Nå gjaldt det å holde kompasskursen godt.
Alt er hvitt rundt oss. Der det går opp virker det som det går bortover og der det går ned går det brått ned. Det hjelper med slalombriller. De dugger ikke sånn.
Borte er merkingene og plutselig har turen forandret karakter. Vi er blitt mer konsentrert og orienteringen sjekkes ofte. Men ikke minst er det viktig at vi ikke skader oss, mister/ødelegger utstyr. Det kan få dramatiske konsekvenser. Samtidig må vi ivareta roen og samholdet og humøret vårt!
Vi fortsetter forsiktig mot demningen. Håpet er å komme over selve demningen. Hadde vi skullet gå over vannet hadde vi måtte legge kursen godt utpå vannet. Og skulle vi ut på vannet måtte vi forsere flere is sprekker som vi ikke ser fordi sikten er så elendig.
Når vi endelig kommer frem til demningen kjenner vi at sulten begynne å komme. Det blåser sterkt! Vi kan knapt høre hva sidemannen sier. Vi står med ryggen mot vinden og ser i retning vannet, mens vi tar noen kjeks og sjokolade (hva skulle vi gjort uten sjokoladen?!).
Shawn tar av seg skiene og går gjennom gjerdet, en port, for å se på muligheten for å komme seg videre med pulkene.
Gunnar tar plutselig av seg skiene og vil gå etter. Den ene skien blir brått tatt av vinden i en fryktelig fart og kastes utfor demningen i retning der hvor Shawn står, men som ikke vi ser.
Jeg kjenner panikken griper meg et øyeblikk, men før jeg rekker å tenke mer over det, blåser vindvotten til Gunnar foran ansiktet på meg og bortover bakken som et prosjektil.
Jeg ser på Gunnar og roper: ”Nå må vi ikke få panikk!”
Han er nærmest like rolig.
Han har nemlig sett at Shawn har kommet mot oss med skien hans i hånden. Dagens helt!
Vindvotten ser vi ikke mer til. Heldigvis har vi ekstra votter med.
Vi kommer oss over ved å bære pulkene to og to, mens den tredje spar bort noen av toppene på snøen som har føyket seg på demningen.
Å gå over på en smal demning hvor snøen ligger godt opp på rekkverket får en til å føle det litt ”James Bond-aktig”. Derfor roper plutselig en av oss:” Se opp til venstre! Helikopter! Sjekk ammo og fallskjerm! Pang- pang!”
Vel over med alle tre pulkene rusler vi mot hytta som skal bli vår 4. natts soveplass.
Vi fortsetter forsiktig mot demningen. Håpet er å komme over selve demningen. Hadde vi skullet gå over vannet hadde vi måtte legge kursen godt utpå vannet. Og skulle vi ut på vannet måtte vi forsere flere is sprekker som vi ikke ser fordi sikten er så elendig.
Når vi endelig kommer frem til demningen kjenner vi at sulten begynne å komme. Det blåser sterkt! Vi kan knapt høre hva sidemannen sier. Vi står med ryggen mot vinden og ser i retning vannet, mens vi tar noen kjeks og sjokolade (hva skulle vi gjort uten sjokoladen?!).
Shawn tar av seg skiene og går gjennom gjerdet, en port, for å se på muligheten for å komme seg videre med pulkene.
Gunnar tar plutselig av seg skiene og vil gå etter. Den ene skien blir brått tatt av vinden i en fryktelig fart og kastes utfor demningen i retning der hvor Shawn står, men som ikke vi ser.
Jeg kjenner panikken griper meg et øyeblikk, men før jeg rekker å tenke mer over det, blåser vindvotten til Gunnar foran ansiktet på meg og bortover bakken som et prosjektil.
Jeg ser på Gunnar og roper: ”Nå må vi ikke få panikk!”
Han er nærmest like rolig.
Han har nemlig sett at Shawn har kommet mot oss med skien hans i hånden. Dagens helt!
Vindvotten ser vi ikke mer til. Heldigvis har vi ekstra votter med.
Vi kommer oss over ved å bære pulkene to og to, mens den tredje spar bort noen av toppene på snøen som har føyket seg på demningen.
Å gå over på en smal demning hvor snøen ligger godt opp på rekkverket får en til å føle det litt ”James Bond-aktig”. Derfor roper plutselig en av oss:” Se opp til venstre! Helikopter! Sjekk ammo og fallskjerm! Pang- pang!”
Vel over med alle tre pulkene rusler vi mot hytta som skal bli vår 4. natts soveplass.
 |
| Demningen ved Sylsjøen 851-831 m.o.h. |
Søndag 11. mars
Godt uthvilte våkner vi ved 6.30-tiden. Vi tar det rolig. Deilig å ta seg en kopp kaffe og en under leppa mens grøten koker. Vi ser på kartet og hører værmelding mens vi spiser frokost. Det blir nok mindre vind i dag. Akkurat nå ser det riktig bra ut ute, men vi vet at det vil blåse kraftigere høyere oppe og er forberedt på dårlig sikt. I morgen er det for øvrig meldt varmegrader og fare for regn.
I nitiden forlater vi hytta. Med kurs for vannet vi har sett oss ut. Det er for øvrig ikke noen av de vannene Shawn har fått tips om, de blir for langt unna dessverre…
Kompasskursen settes i retning Skardøra, men med noen grader mot Skardsfjella, toppen Noerhtegaejsie. 1434 m.o.h.
Shawn går med kompasset. Vi stiger ca 150 høydemeter de første 2 kilometerne. Nå har det begynt å snø o g det blåser noe mer. Sikten er betydelig redusert, men været er langt i fra så dårlig som i går. Det er ingen merking å følge, så kompasskursen sjekkes ofte. Om sommeren går Pilgrimsleden her og vi ser av og til en rødmalt stein.
Det stiger noe mer enn vi hadde forventet. Holder vi for mye til høyre?
Nå er det helt hvitt rundt oss, men vi er rolige og fortsetter, men skrår noe mer mot venstre. Der fremme ser vi plutselig et gjerde. Det er ikke merket på kartet. Et reinsgjerde. Vi er sikre på kursen og går gjennom det. Fortsetter videre. Nå skimtes fjell på høyre side. Vi er nå på høyde med inngangen av skaret. Etter en halv time får vi glimt av et fjell på venstre side. Vi får nå bedre sikt og konstaterer at vi er kommet inn Skardøra og har Noerhtegajsie på høyre side og Skarvdørsfjellet på venstre side.
Vi tar oss litt kjeks og saft.
Om ca en time skal vi være ved dagens mål. Klokka 12.30 stopper vi alle ved Villskardsjøen som ligger på 1009 m.o.h.
Leiren setter vi ved utløpet.
Etter en god lunsj inne i teltet går vi ut tilutløpet og borrer 10 hull og setter ut ”vasene” våre.
Etter en del fotografering med Shawns nye kamera går vi tilbake og tar oss noe godt å drikke i teltet.
Ettermiddagen tilbringes i teltet og vi snakker mye om hvor heldige vi er som har fått denne turen sammen og begynner så smått og legge planer for tur neste vinter…
Før vi legger oss sjekkes vasene og vi har fått 4 sardiner som vel kan sies å være en temmelig dårlig fangst.
I nitiden forlater vi hytta. Med kurs for vannet vi har sett oss ut. Det er for øvrig ikke noen av de vannene Shawn har fått tips om, de blir for langt unna dessverre…
Kompasskursen settes i retning Skardøra, men med noen grader mot Skardsfjella, toppen Noerhtegaejsie. 1434 m.o.h.
Shawn går med kompasset. Vi stiger ca 150 høydemeter de første 2 kilometerne. Nå har det begynt å snø o g det blåser noe mer. Sikten er betydelig redusert, men været er langt i fra så dårlig som i går. Det er ingen merking å følge, så kompasskursen sjekkes ofte. Om sommeren går Pilgrimsleden her og vi ser av og til en rødmalt stein.
Det stiger noe mer enn vi hadde forventet. Holder vi for mye til høyre?
Nå er det helt hvitt rundt oss, men vi er rolige og fortsetter, men skrår noe mer mot venstre. Der fremme ser vi plutselig et gjerde. Det er ikke merket på kartet. Et reinsgjerde. Vi er sikre på kursen og går gjennom det. Fortsetter videre. Nå skimtes fjell på høyre side. Vi er nå på høyde med inngangen av skaret. Etter en halv time får vi glimt av et fjell på venstre side. Vi får nå bedre sikt og konstaterer at vi er kommet inn Skardøra og har Noerhtegajsie på høyre side og Skarvdørsfjellet på venstre side.
Vi tar oss litt kjeks og saft.
Om ca en time skal vi være ved dagens mål. Klokka 12.30 stopper vi alle ved Villskardsjøen som ligger på 1009 m.o.h.
Leiren setter vi ved utløpet.
Etter en god lunsj inne i teltet går vi ut tilutløpet og borrer 10 hull og setter ut ”vasene” våre.
Etter en del fotografering med Shawns nye kamera går vi tilbake og tar oss noe godt å drikke i teltet.
Ettermiddagen tilbringes i teltet og vi snakker mye om hvor heldige vi er som har fått denne turen sammen og begynner så smått og legge planer for tur neste vinter…
Før vi legger oss sjekkes vasene og vi har fått 4 sardiner som vel kan sies å være en temmelig dårlig fangst.
Mandag 12. mars
Dagens mål er Vekterstua og cheesburger MED OST!
Etter en og en halv time på ski er vi fremme. Det ble etter hvert regn som meldingen varslet. Det gjør ingen ting. Overgangen til Bergen blir enklere da, tenker jeg.
På Vekterstua står for oss dagens helt; Vi spør om det er mulig å få noe mat idet vi ser inn i den stengte kafeen. Ja det skal nok la seg gjøre, sier hun på svensk. Kokken har dessverre fri, men hva skal det være? Vi har lenge hatt lyst på cheesburger MED OST sier vi. Med bacon også svarer hun. Gjerne sier vi!
15 minutter senere sitter tre spreke menn i sin beste alder og gomler burger og drikker sin andre øl!
Turen tilbake til Trondheim fikk vi haik med en turbuss som hadde vært på Vekterstua med elever fra Trondheim….
Takk for turen gutter!
Sees på Hardangervidda!
Etter en og en halv time på ski er vi fremme. Det ble etter hvert regn som meldingen varslet. Det gjør ingen ting. Overgangen til Bergen blir enklere da, tenker jeg.
På Vekterstua står for oss dagens helt; Vi spør om det er mulig å få noe mat idet vi ser inn i den stengte kafeen. Ja det skal nok la seg gjøre, sier hun på svensk. Kokken har dessverre fri, men hva skal det være? Vi har lenge hatt lyst på cheesburger MED OST sier vi. Med bacon også svarer hun. Gjerne sier vi!
15 minutter senere sitter tre spreke menn i sin beste alder og gomler burger og drikker sin andre øl!
Turen tilbake til Trondheim fikk vi haik med en turbuss som hadde vært på Vekterstua med elever fra Trondheim….
Takk for turen gutter!
Sees på Hardangervidda!
