Idyllen Ravnøy har vært Den Norske Amerikalinjes feriested gjennom hundre år.

Da den tidligere NAL-ansatte Ragnar Amundsen en gang skulle beskrive Ravnøy, gikk han helt tilbake til den bibelske beretning om syndefallet for å plassere stedet i en passende sammenheng: ”Med Ravnøy er tilbakeføringen til paradiset langt på vei gjennomført”. Han vet hva han snakker om. Ingen har lengre fartstid på Ravnøy enn ham: 59 sesonger.

Fortsatt øver Ravnøy en nesten magisk tiltrekning på alle som opp gjennom årene har feriert her. Det snart hundre år gamle feriestedet med sine tretten hytter har også beholdt mye av sin opprinnelige karakter. Det nærmeste man kommer et tilnærmet moderne hytteliv er snurredass, gassovner og solcellepaneler.

- Men her stopper det. Vi hører ingen ytringer om at noen synes det er for enkelt eller gammeldags her ute, sier Trine Farmen Christensen. Hun er Stiftelsen Feriestedet Ravnøys styreleder. NAL er rederihistorie, og eiendommen med alle hyttene er nå stiftelseseid. Men fortsatt er ferieparadiset utenfor Bogen i Vestfold forbeholdt dem som har en genetisk forbindelse til tidligere tiders ansatte i NAL, Scandinavian East Africa Line (SEAL) eller Norwegian American Cruises (NAC).

Mange har feriert her hver sommer i flere tiår. Vigdis Farmen Andresen var seks år gammel da hun første gang ble tatt med til Ravnøy. Da hun selv fikk familie var ungene knapt bleietørre før hun tok dem med på ferie i sommeridyllen i Tønsbergfjorden.

- For oss barna var dette et eldorado med bading og lek dagen lang. Å treffe ferievennene var like stort hver sommer, forteller Andresen. For mødrene var Ravnøy-oppholdet husmorferie av beste slag. Det var nemlig for det meste kvinner og barn som ferierte her. Mennene var gjerne til sjøs.

For at mødrene virkelig skulle få feriere, ja, så måtte noen ta seg av matlagingen.

- Noe av det flotte med Ravnøy var at NAL sørget for at stedet hadde egen kokk gjennom hele sommersesongen. Når det ble ringt med skipsklokka i 15-tida, visste vi at middagen var klar. Da kom alle til hovedhuset med sine tomme matspann.

- Og her ble det ikke servert posemat, må du tro. Svinekam med hjemmelaget surkål og poteter var en sikker vinner.

67 år gamle Kjell Erik Johnsen var bare 7-8 måneder gammel da foreldrene tok han med til Ravnøy. Med få unntak har han feriert her hvert eneste år fra barnsben av til i dag. Da han selv ble far, ble sommerferie på Ravnøy like selvsagt for hans unge familie som det var i hans egen oppvekst.

- Så sent som i går ringte sønnen min på 30 år. Han ga beskjed om at han vil til Ravnøy også i sommer, humrer Johnsen.

Han husker godt «konkurransen» om å få være den som ringte med klokka når kokka hadde middagen klar.

- Det skulle ringes nøyaktig 1500 – ikke ett minutt før eller ett etter. Da var kokka klar med dagens måltid – tilberedt på flere gassbluss hun hadde til disposisjon i kjellerkjøkkenet. Søndagene var det alltid tre retters middag, gjerne med blomkålsuppe til forrett, oksestek til hovedrett og hjemmelaget sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert, forteller Johnsen. Det var en krevende jobb å servere øyfolket i ferien. Her kunne godt være 50-70 personer å beverte, mener han.

Kjøleskap drevet med gass hadde de også. Johnsen tror Ravnøy-kolonien var blant de aller første med et slikt. Det må ha vært mot slutten av 1960-årene.

De gode tider kunne ikke fortsette – verken for amerikalinjen eller de ferierende på Ravnøy. Middagsservicen ble først redusert til fem dager i uken, så til fire – før den helt opphørte, som også rederiet gjorde i 1980-årene.

- Men da begynte jo grill-tidsalderen. Med den ble det både hyggelig og enklere å lage maten selv, ler Vigdis.

Middagsserveringen for de ferierende på Ravnøy var et fornemt storrederi verdig. Rundt om på øya blir man nær sagt over alt minnet om amerikalinjens fordums storhet. Hyttenavn som Stavangerfjord, Bergensfjord, Oslofjord og Sagafjord vekker rike assosiasjoner hos mang en nordmann den dag i dag. Ved inngangsdøra ligger kanskje en dørmatte med NAL-logo. Inne er vinduene innrammet med NAL-gardiner og serviset er naturligvis originalt med rederiets bumerke. Når dagen kjølner finner man alltids noen ulltepper i skapene – flotte, kraftige tepper prydet med den staute NAL-logoen.

Pia Bakke fra Oslo er på plass for å vaske Bjerkestua og gjøre den klar til ferien. Hun og familien er blant de trofaste ferierende på øya. Kjærligheten til Ravnøy ligger i blodet. Foreldrene jobbet begge i amerikalinjen og oppholdet ved fjorden var familiens sommerlige høydepunkt.

- Jeg har feriert her i 40 år. Her er det mer vanlig enn uvanlig med lang fartstid, sier Pia. Døtrene Sara og Sofie er naturligvis med på turen.

- De insisterer på å dra til Ravnøy hver sommer, sier Pia. En av dem ble tatt med på ferie på øya bare tre uker gammel. Men det er ikke unikt, mener hun. Det fortelles nemlig om en kvinne som var gravid og brått måtte til sykehuset for å føde, ikke lå en dag lenger enn hun måtte. Hun dro med det nyfødte barnet rett fra sykehuset til Ravnøy.

Mange sjøfolk har nok også feriert på øya, men nå er det bare fire-fem av medlemmene som har vært ansatt i NAL.

- De fleste av våre 120 medlemmer er barn og barnebarn av tidligere NAL-ansatte, forteller Trine Farmen Christensen. Det er mye arbeid med å holde et slikt sted i orden, medgir hun. Denne lørdagen er en av flere dugnadsdager gjennom sesongen. 15-20 av Ravnøy-vennene er på plass.

Først og fremst handler det om å vaske ned alle de tretten hyttene, få bort insekter og støv. Når dørene åpnes, skal feriegjestene møtes med den friske duften av grønnsåpe og kunne legge seg i friskt og godt utluftet sengetøy. Noen steder må flasset maling skrapes bort og ny maling påføres, mose på tak fjernes og brygger legges ut.

- Hvert år legger vi ned mellom 1300 og 1500 dugnadstimer her. Vi driver også helt uten økonomisk støtte.

- Ingen tegn til at Ravnøy-vennene begynner å bli trette av dugnader og vedlikehold?

- Ikke i det hele tatt, svarer Farmen Christensen bestemt. Vi håper vi klarer å bevare Ravnøy også i framtida. Men det krever en del av oss medlemmer. I tillegg til dugnadshelgene ved starten på sesongen, ønsker vi at de som ferierer her bruker en av feriedagene til forefallende oppgaver, maling for eksempel. Alle betaler hytteleie når de er her, og den er vi opptatt av må være på et overkommelig nivå.

Så langt er det ingen som har latt seg skremme verken av forventet dugnadsinnsats, hytteleie eller den forholdsvis enkle standarden på hyttene.

- Vi har etter hvert fått flere «venner av øya» også, familier som ikke har noen forbindelse til tidligere ansatte i NAL. De får også leie, dersom vi har noen ledige. Flere av dem har vært her mange år. På dugnader stiller de også. Vi legger merke til dem som gjør en innsats for fellesskapet, sier bemerker styrelederen.

Bestyrer Aage Ringdal er uten NAL-tilknytning, men har vært på øya hver sommer siden 1995.

- Det passer jo så godt med lærerferien, ler han. Til tross for at det påligger ham å hente og skipe over propan og drikkevann til alle husholdningene, kanskje også tømme noen snurredasser, synes han ikke det er det minste anstrengende å være her. Både han og ektefellen, Liv-Aina Ringdal, gleder seg hvert år til sommer på Ravnøy. De bor fast i «Fjellstua» - bestyrerboligen.

- I seks år hadde jeg med meg 50-60 elever på leirskole her ute. Et perfekt sted for ungene, sier han. Her er rikelig med aktivitetsmuligheter – hinderløype i skauen, badmintonbane, fine bademuligheter og områder for boccia og ballspill. For barna er krabbefiske mektig populært også her.

Liv-Aina vasker og rydder bestyrerboligens kjellerkjøkken, der kokka i sin tid sjefet og laget varm middag til feriegjestene.

- Det blir nok ingen middagslaging her med meg som kokk, sier hun med en god latter. Men kjøkkenet brukes likevel mye, særlig i forbindelse med sosiale samlinger ute på plenen.

- Tenk deg sommervarme og matlagingen her inne i denne tette kjelleren! Her må ha vært nesten uutholdelig varmt.

Den sosialt anlagte har lett for å trives i «feriekolonien» på Ravnøy. Om kveldene møtes mange til grilling og hygge ved «Fjellstua». Her blir de gode historiene både fra amerikalinjens velmaktsdager og frodige ferieminner fra gamle dagers Ravnøy holdt vedlike og muntlig tradert til nye øyboere og generasjoner.

- Ferien på Ravnøy er sommerens høydepunkt. Vi er så mange faste ferieveteraner her at om noen ikke dukker opp, frykter vi noe alvorlig galt har skjedd, sier Per Myhre – inngiftet i «NAL-familien». Han har 36 øy-sesonger bak seg. Noen frykt for rekrutteringen har han ikke.

- Først var det barna som maste og ville vite når vi skulle dra på Ravnøy. Nå er det barnebarna.

Ravnøy fortsetter å sette spor blant etterkommerne til som jobbet i amerikalinjen.