Det er for lengst så tett med naturinngrep i sørøst-Norge at det er for sent å legge noen nasjonalpark til denne landsdelen. |
En ny bok som kom i salg i april, legger fram bevis for at store deler av fri natur er tapt de siste 50 år uten at offentlig forvaltning harmaktet å styre utviklingen.
– Vi er et nybrottsfolk som har kjempet mot naturen siden tidenes morgen, og vi har alltid hatt nok natur å ta av. Uten miljøgifter og forurensning som truet vår helse, hadde vi nok ikke vært først i verden med Miljøverndepartement i 1972. Jeg er usikker på hvor mye den jevne nordmann egentlig er villig til å forsake for å verne vill natur, sier Sigmund Hågvar, en av redaktørene til boken «Norsk natur farvel?». Her spås norsk naturs undergang hvis utviklingen får fortsette. Bokas konklusjon er at det på det rikspolitiske plan har vært gjort lite for å bremse utviklingen.
Vandring blant vindmøller
Et ferskt eksempel på total mangel på styring mener han er utbygging av vindmøller langs kysten. Det hagler inn med søknader om å bygge parker, men det er ikke definert noen større møllefrie soner, ingen friområder for havørn, ingen større områder derman kan få skue kystnaturen slik den har vært fra tidenes morgen.
– Man kan lure på hva politikerne og folk i departementene driver med. Jeg tror vel de egentlig bare passer jobben sin og gjør som de blir bedt om, mens alle småkommuner legger ut røde løpere for vindkraft, sier Hågvar. I dag er kommunal forvaltning uten sentral styring ifølge Hågvar den største trusselen mot villmarken. Kommunene ønsker hyttebygging og vekst, og de setter ut tomter i hurtig tempo.Miljøvernarbeidet i kommunene er helt fraværende, her er det eiendomsskatt og utvikling som gjelder.
– Det går jo ikke an å klandre dem for det, men det resulterer i at de frie og uberøret områdene forsvinner. I kommunene er det ofte kort vei fra utbygger til ordfører, som gjør at lokale ønsker nesten alltid vinner over vernehensyn, påpeker Hågvar.
Kraftnasjonen vil øke
Her på berget tenkte ingen på sette noen av elvene til side før det led langt inn på 70- tallet. Da hadde ingeniørene klart å rasere verdens vakreste vassdrag, en naturressurs som i dag kunne ha gitt oss hundretusenvis av fiskende turister fra Europa. Og nå er igjen sterke økonomiske krefter i sving med å bygge og planlegge hundrevis av småkraftverk, lobbyistene har forlengst inntatt korridorene, påpeker Hågvar.
– Grunneierretten har alltid stått sterkt her i landet. Det er klart at drømmer man om å tjene penger på legge elva i rør, kan det være surt å få en verneplan. Men det går an å tjene penger også på levende natur, og det er vel kun turistnæringen som i dag systematisk går inn for å redde det folk kommer til vårt vakre land for å se, sier han..
– Jeg ser med gru på planer om kraftlinjer og kjempebruer over fjordene. Da får vi heller ta betalt av cruiseturister for å se enn å ødelegge vår verdensarv, sier Hågvar.
Stumpene kan reddes
Boken konkluderer med at det er fullt mulig å redde viktige deler av norsk. Men det er også fullt mulig å skusle bort store deler av naturarven gjennom likegyldighet og kortsiktig tenking. – Sterke krefter gnager jevnt og trutt på norsk natur, og sterke motkrefter trengs for å demme opp for dagens bit-for-bit-politikk, oppsummerer forfatteren. – Utfordringen er å tenke økologisk og langsiktig. Til praktisk bruk finnes en rikholdig redskapskasse, fylt opp med sterke politiske løfter, brukbart lovverk og god nok kunnskap til å gjøre de riktige grepene. Om det vil gå dårlig med norsk natur, har vi bare vår likegyldighet å skylde på, sier Hågvar.
SITUASJONEN
Riksrevisjonen avsa i fjor en knusende dom over norsk arealpolitikk:
• Store sammenhengende naturområder reduseres.
• Byggingen på snaufjellet og i skoggrensa har økt med ca. 25 % fra 1985 til 2005.
• Bygging i strandsonen avtar ikke.
• Bygging langs vassdragene øker.