Skjell, som for eksempel blåskjell, kamskjell og østers, lever av å filtrere sjøvann for alger. Enkelte algetyper kan produsere stoffer som kan være giftige for mennesker. Ved oppblomstringer av slike giftproduserende alger tas giftstoffene opp og konsentreres i skjellene. Skalldyr, som for eksempel brunkrabbe, tar opp i seg giftstoffene dersom de spiser giftige skjell. Slik kan både skjell og krabber komme til inneholde store mengder gift. Det kan ta lang tid for skjellene og krabbene å kvitte seg med giftstoffene. Det kan derfor være gift i sjømaten lenge etter at algene har forsvunnet fra vannet.
En av de mest kjente typene av blåskjellforgiftning i Norge er DSP – Diarrhetic Shellfish Poisoning. Ved DSP får man diaré, kvalme, oppkast og magesmerter etter å ha spist giftige skjell eller krabber. Det tar fra en halvtime til noen timer fra man har spist skjellene til man blir syk. Symptomene forsvinner av seg selv etter et par-tre dager.
DSP forårsakes vanligvis av en gruppe forbindelser innen gruppen som kalles okadasyre-toksiner. I noen tilfeller kan liknende symptomer forårsakes av en gruppe gifter som heter azaspiracider. Disse to giftgruppene produseres av forskjellige alger, slik at de finnes i skjell uavhengig av hverandre og til ulike tider på året.
Hver uke i sommerhalvåret tas det vannprøver fra en rekke steder langs norskekysten som undersøkes for forekomst av giftalger. Dersom man finner store mengder giftalger, samles det også inn prøver av blåskjell. Disse undersøkes for innhold av algegifter. Resultatene offentliggjøres som Mattilsynets blåskjellvarsel, som oppdateres hver fredag:
Ved Veterinærinstituttet har man drevet forskning på algegifter i sjømat siden 2000. Det har blant annet blitt jobbet med utvikling av en type disker som absorberer algegifter direkte fra sjøvann, og disse kan brukes til å måle giftinnholdet i vannet uten å måtte gå veien om innsamling av vannprøver og identifisering av giftproduserende alger manuelt i mikroskop. En av fordelene med bruk av disker framfor algetellinger, er at det er enklere å utføre og krever mindre spesialisert kompetanse å gjennomføre. En annen fordel er at man kan måle giftinnholdet i sjøen over flere timer eller dager, og man kan fange opp gifter fra alger som flytter seg med vannmassene. I motsetning vil en vannprøve bare gi et øyeblikksbilde av algeinnholdet i vannet på et bestemt geografisk punkt.
I de senere år har det også blitt arbeidet med undersøkelser av kjente algegifter og nye varianter av kjente algegifter i andre arter enn blåskjell, som for eksempel østers og krabbe. Det viser seg at både østers og krabbe kan inneholder til dels store mengder okadasyre-toksiner. Fordelingen av de ulike okadasyre-toksinene er litt forskjellig enn det man vanligvis finner i blåskjell, men de kan likevel gi forgiftning hos mennesker. Man har også funnet azaspiracider i krabber. Det er derfor viktig å sjekke Mattilsynets blåskjellvarsel om man planlegger å lyse etter krabber eller sanke andre typer skjell enn blåskjell i et område. Dersom det anbefales å ikke spise blåskjell kan det være lurt å også utvise forsiktighet med andre typer skjell og skalldyr.
Les faktaark om algegifter fra Veterinærinstituttet.
Gå til Mattilsynets blåskjellvarsel på Matportalen.
Foto: Joy Prescott
